Ekte, men kjedelig

Spise Sove Dø - Sverige, 2012. Regi: Gabriela Pichler. Med: Nermina Lukac, Milan Dragisic, m.fl.

Aldersgrense 11 år

«Spise Sove Dø» tok storeslem under årets Gullbagge, svenskenes svar på Oscar. Den tok med seg prisene for beste film, beste regi, beste manus og beste kvinnelige hovedrolle. Med tanke på Sveriges sterke filmindustri er dette veldig imponerende og bygger opp forventningene til filmen nå som den skal ha premiere på norske kinoer.

Tenåringsjenta Rasa (Nermina Lukac) bor på et lite sted i Sør-Sverige og jobber på den lokale fabrikken. Ingen jobber hardere og fortere enn Rasa, så sjokket blir deretter når hun får sparken og må søke etter nytt arbeid. Hjemme venter hennes syke far, som må søke svart arbeid i Norge for å få endene til å møtes. Situasjonen veier tungt på den unge jenta og det er ingen tegn til lys i tunnelen.

Det er nemlig ikke mye denne jenta finner på, når hun ikke søker jobb eller er på jobbsøkerkurs. Med null interessre for stereotypiske feminine interesser, er det jobben og faren som er hennes liv. Hun henger til tider med sin sjenerte guttevenn og trasker rundt i sølepytter, akkurat som små barn gjør når de kjeder seg. Det er glimt av humor og energi mellom de to, men det er for det meste en stille stemning.

Hovedrollen er velspilt og det er fortjent ros som har blitt gitt til den spennende debutanten, Nermina Lukac. Men faktum er at Rasa som karakter er ikke spennende og interessant nok til at hun kan bære en hel film alene. Hun blir for enkel og grå til at man engasjerer seg helt i skjebnen hennes. Ikke misforstå, for som publikum ønsker man henne alt godt, for hun har definitivt sine sjarmerende øyeblikk, men litt mer variasjon hadde gjort karakteren og oss godt. Det skal uansett bli spennende og se hva av roller som Nermina Lukac velger i framtiden, for hun har uten tvil et stort talent.

Kameraet følger Rasa overalt og er en flue på veggen i store deler a v den unge jentas problematiske hverdag. Dessverre blir det for nærgående siden man aldri får puste og det hadde vært positivt med litt mer distanse. Men når det funker, så funker det fint.

Regissør Gabriela Pichler har med «Spise Sove Dø» lagd en ekstremt realisktisk film om hva som skjer når man plutselig står på bar bakke og man blir desperat. At Rasa er av utenlandsk opprinnelse blir tatt opp, men det er ikke hovedtemaet heller. Dette er menneskelig dramatikk på sitt mest nakne og ærlige. Eksosgrå realisme på sin hals. En annet problem er at vi tar filmens poeng så altfor tidlig! Men den insisterer på å repetere seg i hjel så at du virkelig skal kjenne denne framstillingen på kroppen. Resultatet er at man kjeder seg like mye som det virker som at karakterene gjør.

Men filmen er ikke uten verdi. Den viser på en veldig god måte hvor håpløst livet kan være, selv om man ikke blir utsatt for de verst tenkelige situasjonene. Rasa vil så gjerne jobbe og ta vare på sin far at det er klart at hun fortjener bedre. Dessverre gjør vi som publikum det og.