Eksplosiv tarmgasskraft

Doktor Proktors prompepulver - Norge 2014. Regi: Arild Fröhlich

Med: Kristoffer Joner, Atle Antonsen, Emily Glaister, Eilif Hellum Noraker, Arve Guddingsmo Bjørn, Even Guddingsmo Bjørn, Ingar Helge Gimle, Marian Saastad Ottesen, Linn Skåber, Bjarte Tjøstheim, Henrik Horge, Christian Skolmen

Aldersgrense: 7 år (egnethet: familie)

Med «Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa» og «Hokus Pokus Albert Åberg» har det norske produksjonsselskapet Maipo vist seg som en svært solid leverandør av barnefilmer med basis i velkjente og kjære figurer. Nå har de altså satt filmatiseringstennene i Jo Nesbøs populære barnebok «Doktor Proktors prompepulver», og fått med seg «Pitbull-Terje»- og «Fatso»-regissør Arild Fröhlich til å instruere. Det er et godt valg.

Den gale vitenskapsmann

Men først noen ord om handlingen, for dem som ikke kjenner den fra før. Vi møter den unge jenta Lise (Emily Glaister), som finner en etterlengtet venn i nyinnflyttede Bulle (Eilif Hellum Noraker). Sammen blir de kjent med nabolagets gale vitenskapsmann, Doktor Proktor (Kristoffer Joner), som til tross for å ha funnet opp et pulver som gjør folk selvlysende grønne, aldri har oppnådd verken rikdom eller berømmelse.

Ikke helt uten sammenheng med av at ideene hans stjeles av områdets andre oppfinner, Herr Thrane (Atle Antonsen). En korpulent og generelt lite snill oppkomling som følger ekstra godt med når Proktor og hans unge assistenter utvikler et nærmest eksplosivt prompepulver, som ved hjelp av tarmgasskraft kan få såkalte promponauter til å fly hele veien til verdensrommet.

Teknisk overbevisende

Det er tydelig at regissør Fröhlich og kompaniet hans har kost seg med å realisere dette fargerike og elleville universet. Filmen er blitt en fornøyelig, medrivende og teknisk overbevisende mikstur av «Tilbake til framtiden» og Roald Dahl, ispedd en smakfull dose klassisk Hollywood-estetikk som kan føre tankene til Coen-brødrenes nostalgikomedie «Det store spranget» (eller «Hudsucker Proxy», som den het på originalspråket). 

Screen9na04

Emily Glaister og Eilif Hellum Noraker er dyktige og sjarmerende i de sentrale barnerollene, og det er moro å se Kristoffer Joner legge sin naturalistiske spillestil midlertidig på hylla for en såpass outrert rolle som Proktor. Filmen inneholder også flere sprudlende og fine birolletolkninger, blant disse skal Ingar Helge Gimle og Marian Saastad Ottesen som Lisas ikke spesielt oppmerksomme foreldre framheves spesielt. Samt de unge tvillingene Arve og Even Guddingsmo Bjørn. Men aller gledeligst er Atle Antonsen, som på kledelig nordnorsk og med passende pondus er i sitt humoristiske ess som deres far, antagonisten Thrane. 

Toalettet som rømningsvei

Med fare for å komme med en mindre spoiler, er det dessuten artig at man igjen tyr til toalettet som en rømningsvei, akkurat som i «Hodejegerne». En slags signatur fra romanforfatteren, der altså.

Jeg kunne imidlertid ha ønsket at «Doktor Proktors prompepulver» var enda mer oppfinnsom. Først og fremst gjelder dette manuset, som er i overkant enkelt. Jeg tror historien hadde vært enda mer engasjerende for både store og små om man eksempelvis i større grad integrerte bifigurer som barnas foreldre i dramaet, og tidspresset mot klimakset kunne ha vært sterkere.

Det hadde dessuten vært gøy å få demonstrert flere pussige oppfinnelser spesielt og flere anekdoter generelt, da universet gjerne kunne ha vært enda frodigere og rikere. Tidvis stanger det hele nemlig litt mot det ikke like kledelig ordinære, som når rådhuskaia framstår grå og nært sagt hverdagslig – til tross for at dette muligens er et bevisst regivalg.

Fröhlich og Maipo er allerede i gang med filmatiseringen av neste bok i «Doktor Proktor»-serien, og det er for så vidt gode nyheter. For dette er en fengende og fantasifull verden det absolutt er verdt å vende tilbake til. Mitt håp er at filmskaperne gir enda mer gass neste gang.

Screen9na04