Spørsmålet fra datteren satte en støkk i Rune:  «Pappa … kan du dø?»

Som ekspedisjonsleder har Rune Malterud har ansvaret for at turfølget i «Ekspedisjonen» kommer seg trygt frem til Denali – og tilbake igjen.   

– Det var ikke den starten jeg ønsket på ekspedisjonen. Jeg følte meg elendig på alle mulige måter. Jeg følte at jeg sviktet alle de andre, samtidig var dette også en drøm jeg hadde hatt i mange år, som sto i fare for å bli knust, forteller ekspedisjonsleder Rune Malterud (44) om starten på «Ekspedisjonen» hvor han ble magesyk.

Men først: Har du sett norsk reality med en viss risiko involvert på TV, så har mest sannsynlig fysioterapeuten og eventyreren Rune Malterud befunnet seg i kulissene. Det er nemlig han som har hatt ansvaret for at kjendisene i «71 grader nord», «Boksen» og «Med Monsen på villspor» får brynt seg – uten å stirre døden i hvitøyet.

Selv internasjonale produksjoner som «Mission: Impossible» og «James Bond» har ønsket Rune med på laget når innspillingene legges til vill og vakker, norsk natur.

Ut av kulissene

Når «Ekspedisjonen» nå ruller over TV-skjermene, figurer Rune også foran kamera. Debuten ble imidlertid ikke helt som han hadde sett for seg. I andre episode blir det dramatisk da deltakerne våkner i basecamp på avreisedagen til lyden av ekspedisjons-lederen som står på huk og kaster opp med voldsom kraft.

– Alle får det jo med seg. Selv om jeg er usikker på om jeg faktisk var det, følte jeg meg smittsom. Og så sykt ynkelig. Du vil bare bort fra alle, og helst ikke bli sett. Men så får du jo kamera rett opp i trynet og må forklare hva som skjer, sier han med et skjevt smil.

Den intense, første etappen over isbreen, i stekende sol og uten å klare å holde på næring eller drikke, sitter fortsatt i kroppen. Men én tanke holdt ham gående:

– Jeg ønsket å få gruppen frem til målet. Den enorme lysten til å fortsette dette eventyret holdt meg gående.

Les også: Inga Strümke: – Kan velte samfunnet på hodet

Må lytte til fjellet

«Ekspedisjonen» ble et langt mer krevende prosjekt enn noe annet Rune har gjort tidligere. Å ta med en stor gruppe mennesker opp i høyder de aldri har vært i før, krever ekstrem planlegging og tilpasning.

– Du legger en plan. Men med en så stor gruppe som dette, skjer det endringer hele tiden. Det er også det som gjør det unikt og spennende. Det er glede, det er tårer – og selv om vi går i det hvite landskapet, er ingen dag lik.

Det følger et stort ansvar med hans jobb som sikkerhetsansvarlig. Å kjenne tyngden av det på sine skuldre, har Rune årevis med erfaring med.

– Det handler om hvordan jeg angriper utfordringen. Ser jeg alt som en byrde, eller ser jeg det som en glede å få lov til å ha en betydningsfull rolle i et stort prosjekt? Jeg ønsker at alle skal ha det bra, at alle skal overleve og ikke bli skadet. Det er de enkle tingene som alltid prioriteres høyt, forklarer han på klingende totning.

– I tillegg handler det om å se hvert enkelt menneske, som alle er unike med unike behov. Og vi må lytte til fjellet. Hvis vi ikke tar fjellets signaler på alvor, har vi dårlige forutsetninger for å lykkes – og for å overleve. Så brutalt er det.

Les også: Harald Rønneberg ville vise sønnen at ingenting kommer gratis

Aldri redd

Med langt hår samlet i en hale, fjellbrun hud selv på høsten og et rufsete skjegg, oser det fjellmann av Rune. Behovet for å utforske fjell, hav, grotter og isbreer sitter dypt i ham. Han har besteget Kilimanjaro, satt bena på begge polene, krysset Grønlandsisen og rodd over Atlanteren.

– Jeg vil helst gjøre litt av alt. Det å tørre og ta steget mot det ukjente, det synes jeg er spennende. Å takke ja til prosjekter som ikke har en oppskrift. Jeg føler jeg lever greit med den frykten. For hvis jeg blir redd, gjør jeg dårlige valg, forklarer han og legger til:

– Det er avgjørende at jeg aldri mister forståelsen av situasjonen eller «fryser». Jeg har tatt noen hårete valg på veien, men jeg har aldri vært redd.

Les også: (+) Her er grunnen til at dere ikke får arve noe som helst

Pappa til to

Noe endret seg likevel da Rune ble pappa. Ansvarsfølelsen fikk en ny dimensjon.

– Datteren ser på meg og spør: «Pappa … kan du dø?» Da vil jeg jo ikke lyve heller, og svarer som det er: «Ja. Men det skal ikke skje». Det skaper en realitet i et sånt krevende liv. Det siste jeg vil, er å utsette dem for noe slikt, men jeg vet jo at jeg gjør det gjennom det jeg driver med, resonnerer Rune ettertenksomt.

Derfor går det i dag lengre tid mellom de store, krevende turene.

– Men jeg har ikke lyst til å være noen annen enn meg selv heller. Det er også en viktig lærdom å videreføre til barna sine. I tillegg skaper det et godt savn. Å vite at noen venter på deg og savner deg, det betyr enormt mye når du er ute på tur.