Eksentrisk hverdagsvals
Formsikkert og forførende trekantdrama, men til tider for mye av det skeive og sjarmerende.
Take this Waltz - Canada/Japan/Spania 2011. Regi: Sarah Polley. Med: Michelle Williams, Luke Kriby, Seth Rogen, Sarah Silverman, Jennifer Podemski
Når skribenten Margot (Michelle Williams) først møter den småfrekke kjekkasen Daniel (Luke Kirby) på jobbreise, oppstår ikke spesielt søt musikk. Men når han dukker opp i flysetet ved siden av henne på vei hjem, blir forholdet deres snart vennligere. Og når tilfeldighetene eller kanskje skjebnen skal ha det til at han nettopp har flyttet inn rett over gata for henne, går det sakte og usikkert mot mer enn bare vennskap mellom de to.
Problemet er bare at Margot er godt gift med kyllingkokebokforfatteren Lou (Seth Rogen). Faktisk er ekteskapet deres stadig fylt med hverdagsromantikk og småflørting, om enn i noe mindre grad etter hvert som Margot forelsker seg stadig dypere i den syklende hjertetyven over gata.
Slik sett stilles vår hovedkarakter overfor et skikkelig dilemma, som seg hør og bør i godt drama. På en side den frihetselskende, kunstneriske forføreren, på den andre den stødige, hverdagselskelige ektemannen som det overhodet ikke er noe ondt i (og valg mellom godt og ondt er jo strengt tatt ikke særlig til dilemma).
Take this Waltz er et forførende og finstemt drama, hvor hovedrolleinnehaver Michelle Williams igjen får vist (i tillegg sin nakne kropp) sine betydelige kapasiteter som skuespiller.
Også Seth Rogen viser utmerket skuespill i en mer seriøs rolle enn han pleier å ta på seg. Komiker Sarah Silverman (som også får vist sin nakne kropp) klarer seg på sin side greit nok i en sentral birolle, men burde vært tildelt en karakter med litt flere sider enn kun tørrlagt alkoholiker.
Manusforfatter og regissør Sarah Polley utviser fingerspissfølelse og særegenhet så det holder, og vel så det. Filmen inneholder riktignok noen genuint magiske øyeblikk, men til andre tider framstår den litt vel forelsket i sin egen finurlighet og annerledeshet. Ikke minst i dialogen kan den tidvis insisterende oppfinnsomheten kgå på troverdigheten løs. Også eksentriske løsninger som at Daniel er løpedrosjesjåfør blir i overkant mye av det skeive og sjarmerende.
Take this Waltz er med andre ord i overkant quirky, men like fullt et eksentrisk og formsikkert hverdagsdrama som bør ses av flere (for ikke å si andre) grunner enn den nevnte nakenheten. Blant disse er også Leonard Cohens sang med samme navn.