Dysfunksjonell mafiakomedie

Farvel til mafiaen- USA/Frankrike 2013. Regi: Luc Besson.Med: Robert De Niro, Tommy Lee Jones, Michelle Pfeiffer, Dianna Agron, John DLeo, Dominic Chianese, Vincent Pastore

Aldersgrense: 15 år (egnethet: ungdom/voksen)

Luc Besson var en gang i tiden en av Frankrikes mest spennende regissører. Men det er føles veldig lenge siden nå. I mer enn et tiår har han hovedsakelig skrevet og produsert actionfilmer på samlebånd, som filmseriene Taxi og Transporter, i tillegg til at han riktignok har regissert filmene om Arthur og minimoyene.

Nå kan det virke som han ønsker seg et internasjonalt comeback som filmskaper, siden han har fått med seg tunge navn som Robert De Niro, Michelle Pfeiffer og Tommy Lee Jones i den sorte og samtidig forsøksvis strømlinjeformede actionkomedien «Farvel til mafiaen» (som i utlandet opererer med titlene «The Family» og «Malavita»).

Her skal vi møte en italienskættet, amerikansk mafiaboss som har endt opp i et vitnebeskyttelsesprogram og må leve inkognito i en søvnig, liten by i Europa, hvor han fortsetter å løse problemer med sine i denne settingen uvanlige mafiametoder. Hørt det før? Ja visst, grunnideen i «Farvel til mafiaen» framstår som ren plagiat av «Lilyhammer», selv om det i rettferdighetens navn skal nevnes at den er basert på en bok som kom før den hjemlige tv-serien.

Forskjellen er imidlertid at denne filmens mafioso Giovanni Manzoni (De Niro), nå under dekknavnet Fred Blake, har med seg familien sin (Michelle Pfeiffer som kona hans, Dianna Agron og John DLeo som barna deres), og at ferden går til Normandie i Frankrike istedenfor Lillehammer. Som for øvrig ikke er første destinasjon, da familien stadig har måttet endre adresse grunnet hevngjerrige gangstere som forsøker å spore dem opp.

Rollebesetningen er unektelig imponerende, og bare det å ha De Niro i en slik rolle burde i grunn borge for en severdig film. Men den humoristiske timingen i «Farvel til mafiaen» er så godt som fraværende, på samme måte som den generelle gjennomføringen er overraskende hanglete og platt. Mens de mange scenene hvor de ulike familiemedlemmene tyr til sine vante løsninger på hverdagslige utfordringer i lokalsamfunnet ikke bare er umorsomme, men smakløst utført med en voldsforherligende og ikke så rent lite sadistisk tone.

Der forholdet mellom eksilgangster Giovanni og den jevnaldrende FBI-agenten Stansfield (Tommy Lee Jones) kunne vært en interessant skildring av begynnelsen på et vakkert vennskap, får vi kun en grunn skisse og en sørgelig bortkastet bruk av to formidable skuespillertalenter (tidvis virker det faktisk som Lee Jones kjeder seg i rollen). Likeledes gis Michelle Pfeiffer nærmest ingen ting å bryne sine betydelige evner på, snarere synes Bessons instruksjon å ha fratatt henne enhver komisk presisjon. Det er nesten godt gjort.

Det skal riktignok medgis at «Farvel til mafiaen» har noen få akseptable øyeblikk. En av disse er den lokale filmklubbens visning av «Mafiabrødre», som metafiksjonelt nok også har De Niro på rollelista. Men igjen får man her den skuffende følelsen av uforløst potensial og forkjærlighet for billige poenger. Dermed blir sekvensen mest av alt en påminnelse om hva skuespilleren heller burde bruke tiden sin på, i form av en sammenligning denne filmen ikke akkurat har godt av.

Filmens mest engasjerende (alternativt minst uengasjerende) karakter er tenåringsdatteren Belle (Dianna Agron fra «Glee»), som later som hun trenger privatundervisning av en ung lærer hun er tiltrukket av. Men som i voldssekvensene er det påfallende at Besson ikke evner å forholde seg til de etiske sidene ved et slikt forhold.

Noen vil kanskje mene at jeg er i overkant streng som får terningen til å lande helt ned på toeren, men for meg var det mest av alt smertefullt å se så mange skuespillerkapasiteter kastet bort på noe så umusikalsk, uoriginalt og moralsk tvilsomt som denne dysfunksjonelle og voldsromantiske filmen.