Dysfunksjonell familieferie
Bittersøt dramakomedie som ikke når helt opp til filmene det er naturlig å sammenligne den med.
The Way, Way Back - USA 2013. Regi: Nat Faxon og Jim Rash. Med: Liam James, Steve Carell, Sam Rockwell, Toni Collette, AnnaSophia Robb, Zoe Lovin, Amanda Peet, Allison Janney
Aldersgrense: Tillatt for alle (egnethet: ungdom/voksne)
Å være ung er som kjent for jævlig. Så også for 14 år gamle Duncan (Liam James), som må tilbringe sommeren med sin mor (Toni Collette), hennes nye kjæreste Trent (Steve Carell) og hans datter (Zoe Levin) i den vordende stefarens feirehus. Duncan føler seg utenfor i utgangspunktet, men det hjelper heller ikke i så måte at Trent er arrogant og nedlatende, og at han og Duncans mor ikke bryr seg om stort annet enn å feste med naboene på sommerstedet som omtales som et slags spring break for voksne.
På det lokale, nedslitte badelandet finner Duncan imidlertid en venn kombinert med farsfigur i den evig ungdommelige gladlaksen Owen (Sam Rockwell), som gir ham sommerjobb og med det gradvis en ny selvsikkerhet. Parallelt utvikler han også en viss kontakt den søte nabodatteren (AnnaSophia Robb), som til tross for sin tilhørighet i den kule jentegjengen har ett og annet til felles med den frustrerte tenåringsgutten.
The Way, Way Back er regidebuten til Nat Faxon og Jim Rash, som opprinnelig er skuespillere, og som skrev det Oscar-vinnende, bokadapterte manuset til The Descendants sammen med Alexander Payne. Materialet deres denne gang er noe mer tradisjonelt, som det nok framgår av handlingsreferatet. Vi snakker dysfunksjonell, moderne familie og coming of age i løpet av sommeren den unge hovedpersonen aldri vil glemme, og tonen er bittersøt og quirky dramakomedie i fotsporene til Little Miss Sunshine. En inspirasjon filmskaperne ikke legger skul på, i og med at Steve Carell og Toni Collette har framtredende roller også her.
Blant den nokså stjernespekkede rollelista er det imidlertid unge Liam James i hovedrollen som klarer seg best. Toni Collette er som alltid habil, men rollefiguren hennes skyves litt for langt ut på sidelinja. Og selv om det er artig å se Steve Carell i en atypisk kjekkasrolle, er hans karakter for vag og på samme tid endimensjonal til virkelig å gjøre inntrykk. Mens Sam Rockwell er i overkant intens i en skøyerrolle som lener seg for mye på munnrappe tirader som ikke er så morsomme som filmskaperne selv synes å tro.
The Way, Way Back inneholder riktignok flere gode observasjoner og fine situasjoner, og er slettes ikke uten en viss sommerlig sjarm. Men noen ny Little Miss Sunshine eller The Descendants er den dessverre ikke. Sammenlignet med sistnevnte, som vel er mest naturlig, savnes Alexander Paynes tyngde i karaktertegning og dramaturgi. Dette gjelder for manus så vel som regi. Spesielt i siste akt tar fortellingen noen lettvinte løsninger, som gjør at den føles litt vel formularisk, samtidig som karakterenes obligatoriske oppgjør med sine omgivelser blir for enkle og til syvende og sist noe overfladiske.
The Way, Way Back er med andre ord ikke sommerfilmen du aldri vil glemme, selv om den har sine øyeblikk av varmende solskinn.