Drop-out med nytt album

(SIDE2): Ida Jenshus (23) fra Steinkjer i Nord-Trøndelag droppet ut av skolen på videregående for å satse fulltid på musikken.

Dersom hun hadde endt opp med å mislykkes, hadde det neppe overrasket mange - de fleste artister her til lands har jobb ved siden av for å få det til å gå rundt, og hvor mange tørr påstå at utdannelse ikke er helt nødvendig? Men eventuelle negative meninger er gjort til skamme - 23-åringen har levd av musikken siden hun var 17 år.

- Det er ganske vanvittig at jeg har kunnet gjort det siden jeg var så ung. Jeg har ikke hatt noen tanke om å bli rik av det, det er gleden i å gjøre det som er drivkraften. Og det er ingen garanti at folk skal like det denne gangen og kjøpe musikken, sier Ida, som denne uka slipper oppfølgerskiva «No Guarantees».

Ida debuterte med « Color of the Sun» i 2008, en skive hun vant Spellemannspris for i køntriklassen. Året før vant hun Lyden av lørdag på NRK. Siden da har hun spilt konserter og jobbet med den nye skiva.

- Det er en klar forskjell fra debuten til denne skiva, i mine ører i hvert fall. På forrige hadde jeg med tekster jeg hadde skrevet helt fra da jeg var 16 år gammel. Man får et litt annet synspunkt på verden når man blir eldre, tema og nærværet blir et annet, sier Ida.

Pønk eller korps
Ifølge Ida var og er Steinkjers musikkmiljøet preget av rocken - og da hun var barn spilte man enten i korps eller i pønkeband. Idas ønske om å spille sammen med andre og fremføre sine egne låter, fant derfor en noe uvanlig løsning.

- Jeg endte med å spille i band med musikklæreren min, som var tre ganger så gammel som meg. Han spilte i et bluegrassband, med mandolin og kontrabass. Vi fant felles musikkreferanser. Det var liksom Ida og gubbene, ler 23-åringen med det mørke håret og de lyse øynene.

Blant inspirasjonskildene er både Lucinda Williams, Steve Earle og Steve van Zandt, men nå for tiden hører hun knapt på køntri. Det går mer i Peter Gabriel og Nina Simone. Dagens populære amerikanske køntri har hun derimot ikke all verdens sansen for.

- Taylor Swift er ikke det dårligste eksempelet, hun skriver i det minste sine egne tekster. Men det er for poppete og glatt for min smak, jeg må ha det røffere.

Det stygge
Jenshus mener selv at «No Guarantees» er nettopp røffere, sett i forhold til debuten.

- Den er mindre finslepet. Jeg har ikke vært så opptatt av at det skal være så pent. Det kan gjerne være noe stygt i alt, sier hun

- Plata handler mye om mitt forhold til musikken, bransjen og den jobben jeg har. Om lidenskapen, men også om hatet til presset jeg føler om hele tiden å måtte møte krav. Det er ingen garanti for å lykkes, selv om man har kvalitetsmusikk.

Hva kritikerne måtte mene, betyr nemlig noe.

- Selv om jeg har lavere skuldre denne gangen og er tryggere musikalsk, så blir det feil å si at jeg ikke er opptatt av hva kritikerne sier og hva folk mener.

Boller og frukt
Etter releasefest i Trondheim neste uke, er det så slippturné, der en haug av byer rundt om i landet skal besøkes.

- Det har jeg sett fram til i et halvt år nå. Det er det jeg lever for, det har vært en litt rastløs periode i det siste, smiler hun, og legger til at hun regner med at bensinstasjoner står på programmet.

- Platebransjen står for fall, det er nok ikke mange platebutikker igjen ute i distriktene. Jeg regner med å stå mellom bollene og frukten på bensinstasjoner og synge. Men det er sånn det er, og det er ikke nødvendigvis så galt det.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Liveband
Med på plata har hun samme band som har vært med og spilt live siden debutskiva, flere av dem gjengangere i trøndersk musikkliv, som Håkon Gebhardt og Lars Lien.

- De har mye å si for at jeg har et særpreg som artist, de er ikke et husband som står bak, som skiftes ut stadig og kjeder seg. De er en del av det hele.

På gitar spiller Alexander, som også er Idas kjæreste.

- De som har det på den måten selv, skjønner at det å bruke så mye tid sammen til tider kan være krevende. Mer enn det har jeg ikke lyst å si om privatlivet mitt, det vil jeg holde for meg selv.

Musikken er både jobb og hobby, men Ida finner også tid for andre ting - for å slappe av og koble av for å finne overskudd til å skrive tekster.

- Jeg liker å trene og å være aktiv, få ut frustrasjonen på den måten. Bransjen i seg selv er jo sosial døgnet rundt, og jeg har behov for å trekke meg tilbake innimellom. Da går det i bøker og film. Jeg kan nok oppleves som litt asosial til tider.

Lyden av Lørdag
Ida har altså jobbet som musiker siden hun var 17, og var relativt etablert da hun deltok i og vant NRKs «Lyden av Lørdag» i 2007. I etterkant fikk hun platekontrakt med Universal.

- Jeg gikk noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for å delta, og jeg stilte krav til hvordan det skulle være. Men det var ingen konkurranse der artisten skulle formes, det var allerede etablerte artister som deltok, forteller Ida, som ikke angrer på at hun deltok:

- Det gir en vanvittig start, og jeg ville ikke vært det foruten. Jeg tok med meg et publikum derfra, og jeg tar ikke avstand fra det. Og jeg føler ikke det har gitt meg et stempel som en TV-artist.

Nok kjendiser
Begivenhetene som skjedde året etter året etter er viktigere for 23-åringen:

- Det var helt fantastisk å få Spellemannsprisen som debutant. Det er et kvalitetsstempel, og det er viktig å få slike tilbakemeldinger.

Oppladningen denne gang har vært en helt annen, de to siste årene har det vært stille rund henne mediemessig, men hun og bandet har vært landet rundt og spilt konserter.

- Jeg liker meg bedre i studio enn på TV. Det er begrenset hvor givende det er å skulle bestemme kjole og sminke fra helg til helg for TV-opptredenen. Så lenge jeg får sette rammene, så er det OK med media - men det er i grunnen nok av folk som er kjendiser bare for å være det.

Mer fra Side2? Sjekk forsiden her!