Dristig fra Hollywood
«Syriana» er ikke mild – verken mot USAs oljepolitikk eller kinopublikum som har mer enn nok med å henge med i svingene i denne intrikate thrilleren.
Syriana – USA 2005. Regi: Steven Gaghan. Med George Clooney, Matt Damon, Alexander Siddig, Chris Cooper, Jeffrey Wright, Amanda Peet
Aldersgrense 15 år
Stephen Gaghan, manusforfatter av «Traffic» måtte stille med både George Clooney og Matt Damon da han skulle søke penger til «Syriana» fra store Warner. Under Berlin-festivalen innrømmet både Gaghan og Clooney at temaet amerikansk oljepolitikk kanskje ikke fikk studiosjefene til å hoppe i stolen av begeistring.
FRA BERLIN: Clooney om dating og Syriana
Filmen bygger løselig på CIA-agent Robert Baers beretning «See No Evil» om hans mange år som agent i Midtøsten – og hans opplevelser da han kom tilbake til et Washington og til en organisasjon der brennstoffet var blitt noe ganske annet enn politiske idealer.
«Syriana» er et flettverk av historier som alle henger mer eller mindre sammen. Det er en beretning om hva som skjer når amerikanske interesser trues av en konkurrent – i dette tilfellet en kinesisk oljeaktør.
Den loslitte CIA-agenten Bob (George Clooney) er CIAs fremste i Midtøsten. På oppdrag eliminerer han uønskede elementer og forhandler med andre. Rollen sikret nylig Clooney en Oscar for beste birolle . Og han står for en av filmhistoriens verste torturscener.
I Irak blir to unge menn lette ofre for en ytterliggående meninghet når det amerikanske oljeselskapet setter dem på porten på dagen. Og i Marbella sitter oljesheikene, deriblant den demokrativennlige eldstesønnen prins Nasir, og får råd fra den amerikanske finansanalytikeren Matt Damon samtidig som far får dollar av USA for å beholde den diktatoriske hånd.
I Washington jobber en advokat for å avdekke korrupsjon bit for bit i den amerikanske administrasjonen.
Høres dette innviklet ut? Det er det også. Og det går i et aldeles forrykende tempo som gjør både filmen litt forvirrende og fascinerende. Samtidig er den også høyst underholdende – og som en god bonus – den føles viktig. Den føles reell.
I oljemørket er alle katter grå og også ganske sleipe. De svarte fårene finnes på begge sider – men kanskje også der du ikke forventer å finne dem. Mest av alt handler dette om menneskers grådighet og ekstreme evne til å karre til seg makt på en måte som er skruppelløs og ikke levner rom for spesielt stor optimisme.