Må jeg tilbringe så mye tid med svigerfamilien i sommer?

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. 

Da jeg var liten, ble jeg møtt av mine foreldre slik de fleste ble; med betinget kjærlighet. Ikke fordi jeg hadde dårlige eller dumme foreldre, men fordi det var den vanlige måten å oppdra barn på.

Vi, de fleste av oss født på den tida, følte oss mer elsket når vi var snille og greie, enn når vi var for eksempel sinte eller «vanskelige». Jeg husker at jeg tenkte at hvis jeg er lett å ha med å gjøre, så vil ikke bare foreldrene mine, men alle andre også, like meg mer.

Og der har du grunnen til at så mange av oss ble snille, flinke piker og gutter. Vi ble opplært til å tro at kjærlighet er forbundet med det du gjør, fremfor hvem du er. Vi lærte at «du gjøre deg fortjent til å bli elsket», selv om det ikke ble sagt i klartekst, så var det erfaringa vår.

Og dette var noe jeg trodde i årevis, helt til jeg ble mor selv og begynte å reflektere mer over foreldrerollen, og hvorfor jeg blant annet var så dårlig til å uttrykke sinnet mitt.

 Jeg begynte bare å gråte hvis jeg var sint, noe som var fryktelig frustrerende. Andre «negative» følelser holdt jeg skjult for alle, for jeg var redd de ikke ville like meg om de så den sida av meg.

Jeg var kun verdt å elske hvis jeg var lett å elske, lett å like. Snill, grei, omgjengelig. Premien var andres aksept.

Frykten for avvisning

Det jeg ikke var klar over, var hvordan det lille ordet MÅ styrte meg i stor grad. Da jeg sto ovenfor valg, kjente jeg ikke etter hva jeg selv ville eller ønsket. Nei, jeg tenkte: «Hva er riktig? Hva burde jeg gjøre? Hva mener andre?»

Kan du kjenne deg igjen i denne tankegangen? Det er i så fall ikke rart, det er ekstremt utbredt å sette andre foran oss selv. Fordi vi er redde for at hvis vi gjør det som kjennes riktig for oss selv, så er det kanskje feil i andres øyne, og da blir vi avvist.

Og fordi avvisning føles så vondt, strekker vi oss ofte alt for langt for å unngå den følelsen. Selv om den ofte er innbilt – vi blir ikke nødvendigvis avvist om vi velger oss selv, men frykten for det, styrer oss mer enn de fleste er klar over.

Les også: Dora Thorhallsdottir:  Tillat deg selv å være deg. Slutt å jage etter andres anerkjennelse

«The 5 regrets of dying»

Jeg tror veldig mye av det å bli eldre handler om, er å tåle at andre ikke er enige i valgene våre. 

Det er en skummel vei å gå, men hvis du velger å heller ta «minste motstands vei», så ofrer du deg selv på veien. Fordi du tar alle valgene dine basert på hva du tror andre tenker og mener. Og akkurat det er så utbredt!

I boka «The 5 regrets of dying» skriver den australske sykepleieren Bronnie Ware om den tida hun jobbet med døende mennesker og det de sa de angret på da livet var nesten over. Hun hadde hørt de samme tingene på dødsleiet i over 30 år da hun skrev boka, og det mest vanlige å angre på, er nettopp det å ikke være tro mot seg selv. Det er nummer én!

For å være nøyaktig, dette er det Bronnie Ware hørte oftest: «Jeg angrer på at jeg ikke var mer tro mot meg selv, men prøvde å leve opp til andre folks forventninger».

Såpass utbredt er dette med å sette andre først, men er det ikke trist om flertallet av oss angrer på akkurat det samme i årene fremover?! Er ikke det litt tragisk? Å gjenta de samme feilene år etter år? 

Les også: Visste du at de seks første årene av ditt liv er de viktigste?

– Høres det banalt ut?

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa🌸 Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Dersom du er oppdratt til å være flink pike eller gutt, der alle andres følelser kommer foran dine og du tilpasser deg alt for mye, vel her er veien ut av det: Bytt ut ordet må med ordet vil! Høres det banalt ut? Litt for enkelt? Vel, det er faktisk der det starter, jeg snakker av erfaring. Å bli bevisst hvordan du tenker.

Jeg skjønte etter hvert at jeg ville leve mer indrestyrt, ikke være så opptatt av alle andre hele tida (som også kalles å være ytrestyrt). Det vil si at jeg ville leve mer mitt liv, og en god måte å gjøre det på, er å stoppe opp og kjenne etter når jeg står ovenfor valg: «Vil jeg dette?» Og så er det følelsene mine som svarer. Hvis det kjennes godt, eller riktig, så sier jeg «ja». Dersom jeg kjenner at det en murring, noe som ikke stemmer, så gjør jeg det ikke.

Men det tar tid å bygge opp denne evnen til å skille vil og må. Og jeg er ikke i mål, men på god vei. Jeg kan fremdeles finne på å si ja til en jobb jeg kjenner senere at jeg egentlig ikke vil, men ville ikke skuffe noen, og sa derfor ja. Da tenker jeg: «Ok, neste gang så sier du nei.» Og så prøver jeg på det.

Eller når det er noe sosialt, og jeg sier ja, men kjenner at det murrer, jeg vil jo egentlig ikke ... Kanskje fordi jeg egentlig er sliten og trenger egentid, eller at jeg vet at de jeg skal være sammen med, tapper meg for energi. Da trenger jeg en liten prat med meg selv igjen: «Nå sa du ja fordi du følte at du måtte, men husk: Du får mer energi og glede av å gjøre det som er riktig for deg, det du vil.» Og så minner jeg meg selv på å være mer tro mot vil enn må.

Som sagt; det tar tid, det her, og det er lett å ramle tilbake til gamle mønstre.

Les også: (+) «Hysj, mormor, det blir ikke koselig hvis vi vekker mamma», sa barnebarnet mitt. Det var da jeg forsto at noe var galt

Spørsmålene til deg selv

Men sånn er det, det tar tid å endre et mønster som sitter dypt i oss. Og ordet må styrer alt for mange, altfor mye. Plikten, det riktige, det andre forventer. Men du er kommet til verden for å leve livet ditt! Stopp opp og kjenn etter: Vil jeg ditt, eller vil jeg datt? For eksempel:

• Må eller vil jeg tilbringe så mye tid med sviger-familien i sommer?
•  Må eller vil jeg trene slik som jeg gjør? Gjør jeg det av plikt eller fordi det er lystbetont? Hva kan jeg gjøre for å like det bedre?
•  Må eller vil jeg gjøre de arbeidsoppgavene jeg har på jobben? Går jeg på akkord med meg selv for å please en sjef eller leve opp til forventninger andre har?
•  Må eller vil jeg bruke fritida mi på det jeg gjør? Hvem gjør jeg det for; er det meg, eller for å ikke skuffe noen?

Bli rett og slett bevisst på valgene dine; er det må eller vil som styrer deg? Tillat deg at det tar litt tid å få svar, for hvis du ikke har spurt deg selv dette før, så er det som en muskel som ikke har vært i bruk. Vi trenger å trene oss opp til å bli bedre på å ta de valgene som er riktige for oss.

Å gå fra må til vil tar tid. Men premien er stor: det er et mer autentisk liv. Mer ekte. Mer i tråd med det som er riktig for deg. Og da slipper du å ligge for døden og være enda en som sier: «Fillern, jeg prøvde å leve opp til andres forventninger, jeg levde ikke mitt liv!»

Nei, drømmen er vel heller at du ligger der om en god del år, full av rynker etter er langt, levd liv og sier: «Jeg er stolt over at jeg turte å være tro mot meg selv.»

Hæ?! Er ikke det et fint mål å ha?

Hvis du vil da? Du må jo ikke, hehe!