Dommedag nærmer seg

(SIDE2:)Melancholia - Danmark, 2011. Regi: Lars von Trier. Med: Kirsten Dunst, Charlotte Gainsbourg, Kiefer Sutherland, Charlotte Rampling, John Hurt, Alexander Skarsgård, Stellan Skarsgård

Lars von Trier har sagt at dette er blant de lystigere filmene han har laget. Det sier mer om Lars von Triers filmer enn om film generelt.

«Melancholia» begynner med en så pompøs innledning at det nesten blir for mye av det gode. Her er det storslått symfoniorkester, vakre bilder i saktefilm, desperate blikk mot himmelen og en dyster stemning. Publikum får med en gang følelsen av at noe grusomt er på ferde, og da første del av filmen begynner, er den ubehagelige følelsen allerede på plass i salen.

Så begynner «Del én - Justine». Her følger vi Justine på hennes bryllupsdag. Alle spør hele tiden om hun er glad, og Justine smiler bekreftende. Men vi skjønner fort at hun ikke er så glad som det forventes at en brud skal være.

I «Del to - Claire» følger vi Justines storesøster, som har arrangert bryllupsfesten. Men tankene om de nygifte overskygges av at planeten Melancholia nærmer seg Jorden. Selv om hennes mann John viser til forskning som sier at planeten ikke vil krasje med oss, er ikke hun like optimistisk.

Utad er «Melancholia» en dommedagsfilm om frykten for jordens undergang. Men man trenger ikke være en Lars von Trier-ekspert for å skjønne at filmen egentlig forteller om noe annet.

Von Trier har førstehåndskunnskap om depresjoner, og han overfører dette glimrende til lerretet. Justines kamp med seg selv og andre er både vond og interessant å følge. Hun sliter med å tilpasse seg og å forholde seg til de andre. Selv om hun prøver å glede seg over bryllupet, lykkes hun ikke. Her skapes flere morsomme scener som er med på å gjøre filmen nettopp lystigere enn mange andre von Trier-filmer.

De fleste kan nok kjenne seg igjen i brudgommens frykt for å holde tale, bruden som skjemmes over farens dårlige humor og den høflige latteren til gjestene når forloveren prøver å være morsommere enn han egentlig er. Og den nærmest parodiske fremstillingen av bryllupsplanleggeren fungerer veldig godt.

Men vi får ikke le lenge. Etter hvert som Melancholia nærmer seg, blir alt bare mørkere og mørkere. Justine forsvinner stadig mer inn i seg selv, mens Claire ikke skjønner hvorfor ingen tar faren ved Melancholia på alvor. Reaksjonene gjør dem troverdige, og de får både forståelse og avsky fra publikum.

Kirsten Dunst og Charlotte Gainsbourg briljerer i hovedrollene. Blikkene deres sier mer enn replikkene, og de mestrer de mange følelseslagene på en svært god måte. Charlotte Rampling spiller moren på mesterlig vis, og vi kunne gjerne fått høre enda mer om denne karakteren.

Dette er de sterke kvinnekarakterenes film, men mennene gjør også gode figurer. Alexander Skarsgård er en troverdig brudgom som prøver å forstå sin nye kone. Faren Stellan Skarsgård - som spiller hans forlover og brudens sjef i filmen - og John Hurt som brudens far gjør også fine prestasjoner.

Filmen spiller på hele følelsesregistret til publikum. Her kan man føle seg glad, provosert, trist og redd på én gang. Og man vil neppe gå ut av salen med samme følelse som da man gikk inn.

«Melancholia» er til tider ekstremt pompøs, og publikummere som foretrekker lavmælte småbudsjettsfilmer bør nok holde seg unna. Men det pompøse fungerer. Man blir dratt inn og kjenner på karakterenes følelser gjennom hele filmen, mye med hjelp av stemningsfull musikk og vakre bilder. Til tider blir det kanskje i overkant pompøst, men det kan vi tilgi von Trier.

Dette er altså pompøst, stemningsfullt, følsomt og med godt skuespill. Men er det også underholdende for folk som krever noe annet av en film enn at den er pen å se på? Svaret er uten tvil ja. Hvis man velger det, kan man se filmen som kun en dommedagsfilm - riktignok ikke med like mye action som filmer som «Armageddon». Og hvis man tør å titte under overflaten, får man en filmopplevelse man sjelden opplever maken til.