Dødt i tre dimensjoner

Resident Evil: Afterlife (3D) - USA/Tyskland/Storbritannia 2010. Regi: Paul W. S. Anderson. Med: Milla Jovovich, Ali Larter, Kim Coates, Wentworth Miller, Shawn Roberts, Boris Kodjoe

Aldersgrense: 15 år

Ved den forrige «Resident Evil»-filmens slutt var det produsert en hel hær av Alicer, i Milla Jovovich sin betagende skikkelse.«Afterlife» begynner med at disse går til samlet frontalangrep på det onde Umbrella-konsernet, som stadig driver og utfører sine lumske eksperimenter.

Anslaget slutter med at den ekte Alice tappes for viruset som har gitt henne superkrefter. Igjen er hun en vanlig dødelig, som det jo ikke er så mange igjen av i dette postapokalyptiske universet. Men noe særlig mindre uovervinnelig er hun dog ikke.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Så setter hun kursen nordover mot det lovede landet Arcadia, hvor det eneste hun finner er sin gamle våpensøster Claire (Ali Larter). Sammen tar de turen tilbake til Los Angeles, hvor de kommer over en gruppe overlevende mennesker som skjuler seg i et toppsikkerhetsfengsel. Etter en trøblete landing med småfly på dette høyhuset omringet av zombier, er våre venninner fanget her sammen med denne brokete forsamlingen. Og må se seg om etter en alternativ vei ut.

Stort mer handling enn det gjenfortalte er det ikke i denne filmen. Riktignok begynner den lovende, med noen fete actionsekvenser hvor de mange Alice-kloningene sparker rumpe i stereo. Men ti minutter senere bestemmer Paul W. S. Anderson, som er tilbake i registolen etter å ha viet sitt «talent» til «Alien vs. Predator» og «Death Race», seg for å droppe hele greia med disse kloningene. Ideen var visst ikke så morsom likevel, får man anta. Isteden får vi altså denne syltynne historien som, om man legger ekstreme mengder godvilje til, kan minne vagt om en fengselsfluktthriller.

Underveis dukker det forresten opp et kappekledd monster med øks. Betimelig nok undrer våre helter på hva i¿.det der er for noe, men filmen gidder ikke gi noe svar.

Det er nemlig bare en unnskyldning for å lage stiliserte actionsekvenser, som må være Andersons eneste ambisjon med denne filmen. Noe som hadde vært en ærlig sak, om ikke disse scenene hadde vært like livløse som zombiene vi får se så alt for lite av. Hver bidige skytesekvens er lydlagt med den skrekkeligste nymetallmusikk og stykket opp med sakte filming av typen som imponerte oss i «The Matrix» for elleve år siden og ikke så veldig mye siden. Det hele er sylharry, kjedelig og absolutt sjelløst.

Det finnes imidlertid tre grunner til å muligens vurdere å se denne filmen. Som nevnt er de første ti minuttene ganske underholdende. Og så har den jo Milla Jovovich, som kler rollen som steinhard actionheltinne. Dessuten er filmen laget i 3D, og da snakker vi ikke liksom-3D lagt på i etterkant. Her er det åpenbart tenkt og filmet i tre dimensjoner hele veien, og Anderson og hans folk vet å utnytte formatet.

Men utover dette er det ikke mye liv i «Resident Evil: Afterlife».