Disse ble sirkusattraksjoner
I gamle dager var det ikke ordentlig sirkus uten en freak eller to. Noen ble store kjendiser. Her er et lite utvalg.
Er det greit å bli glodd på? ble Frieda Pushkin, kjent som et arm- og benløse vidunderet, en gang spurt. – Så lenge de betaler, ja, svarte hun. Og det gjorde de.
På verdensutstillingen i Chicago i 1933 løste to millioner mennesker billett til Ripleys Tro det eller ei- utstilling, der Frieda var en av attraksjonene. Også et barn med fire bein og tre armer ble vist fram.
Smakløst og nedverdigende, sier vi i dag. Men i tidligere, mindre opplyste tider tenkte man ikke slik. Nysgjerrigheten lå godt foran anstendigheten. Det var lov å glo.
Sirkusene sloss om de som var skapt annerledes. Albinoer, siamesiske tvillinger, de med sjeldne hudsyndromer, de med for mange bein og de med for få bein. Den berømte sirkuseieren P.T. Barnum var tidlig ute med disse freak-showene. Mye var juks.
Les også:
Syklet i 165 km/t ned en vulkan
161 år gammel?
Allerede i 1835 presenterte han stolt 161 år gamle Joice, som angivelig hadde vært George Washingtons sykepleier. Det var selvsagt bløff, Joice var bare 80.
Tyrkiske haremspiker med eksotiske frisyrer var gjerne løse fugler hentet fra nabolaget og dynket i øl.
Noen av de siamesiske tvillingene kunne utvilsomt lett gå hver til sitt etter forestillingen.
Men mye var ekte.
Stakkars djevler?
Stakkars djevler, er det lett å tenke når man ser bildene og vet hvilken rolle disse menneskene hadde. Forlystelse for folket, profitt for sirkuset. Men for mange av freakene var sirkuslivet en måte å få noe ut av livet.
Tross alt.
Arbeidslivet var stengt for dem. Dette var sjansen.
– Hvor mye penger kan jeg tjene på å sitte på utstilling? var utgangspunktet til de aller fleste av disse artistene. De fikk enorm oppmerksomhet hvor de enn viste seg.
De fikk reise, de fikk møte presidenter og statsoverhoder. Mange tjente en liten formue og trakk seg tilbake til en trygg, økonomisk tilværelse.
Freakenes storhetstid varte bare noen tiår før og etter 1900. En stor artikkel i New York Times for nøyaktig 100 år siden forteller om en epoke som går mot slutten.
– Det er tøffe tider for gammeldagse freaks. Folk blir stadig mer opptatt av musikk og filmer, sier Dvergen Mike til avisen.
Han fortsetter: – Nå er det bare de beste som tjener nok. Først forsvant de tjukke damene, så de tatoverte, albinoene og de armløse og benløse. Men det er kanskje et sunt tegn at folk ikke lenger er så opptatt av andres ulykke. Hva godt kom ut av å stå og kikke på Froskegutten?.
Les også:
Dette kommer til å gjøre vondt
