Didrik Solli-Tangen om Maskorama: – Jeg ble skremmende god på det
Didrik Solli-Tangen måtte blånekte overfor sin egen bror.
Nordmenn synes å like å bryne seg på en gåte. Og neppe noe TV-konsept har pirret nysgjerrigheten vår som «Maskorama» – der kjente fjes entrer scenen som alt fra syngende snømonstre til vandrende grønnsaker, vrenger stemmen og justerer dialekter, og gjør sitt ytterste for å narre både detektivpanel og en hel nasjon.
Men bak fjær, glitter og pappmasjé skjuler det seg et dobbeltliv verdig en spionroman. Deltakerne må lyve iskaldt til sine aller nærmeste – ja, blånekte selv overfor egne søsken. De skal synge rent og vakkert inne i noe som føles som en badstue eller et fengsel, mens svetten siler, sikten svikter og klaustrofobien banker på. Alt dette mens det spekuleres vilt rundt dem.
Nå lades konfettikanonene til ny premiere, og ferske hemmeligheter venter bak maskene. Vi har tatt en prat med noen av de som kjenner spillet best – tidligere vinnere av «Maskorama» – om løgnene, svetten og det saligste øyeblikket av alle: da masken endelig falt.
Didrik Solli-Tangen som Snømonsteret
Hva var den sprøeste eller mest krevende løgnen du måtte dra for familie eller venner for å holde deltakelsen hemmelig?
– Det var helt klart løgnen overfor broren min, Emil. Han ble jo også ganske fort mistenkt for å være inne i Snømonsteret, så det brukte jeg selvfølgelig for alt det var verdt. Men det var en ganske krevende øvelse å stå og blånekte overfor sin egen bror. Det verste er kanskje at jeg ble skremmende god på det etter hvert.
Hvordan var det egentlig på innsiden av kostymet ditt?
– Jeg hadde et av de største kostymene det året, så på den måten var jeg egentlig ganske heldig. Samtidig var det en ekstrem øvelse å synge inne i det som føltes som en badstue. Det var varmt, tungt og ordentlig krevende. Men jeg tror faktisk at jeg, når alt kommer til alt, ble en bedre sanger av hele opplevelsen.
Hva var den mest absurde eller morsomste gjetningen du hørte fra detektivpanelet eller folk på gata?
– Da Marion Ravn gjettet Josh Groban, må jeg innrømme at jeg syntes det var ganske smigrende. Og så ble jo broren min gjettet et betydelig antall ganger også. Jeg følger til info ekstra godt med på årets masker. Jeg synes allerede det er noe mistenkelig kjent med Herr Bæsj …
Hvordan var det å ta av seg masken?
– Det var nesten som å bli født på ny! På den ene siden var det helt fantastisk å endelig kunne slippe den store løgnen og være meg selv igjen. Samtidig hadde jeg rukket å bli veldig komfortabel inne i Snømonsteret. Bak masken turte jeg å synge låter jeg vanligvis aldri ville valgt, og bevege meg på måter jeg nok aldri hadde turt ellers. Så det var en blanding av enorm lettelse og en ganske merkelig følelse av plutselig å stå der helt naken og avslørt.
Hva er ditt beste overlevelsestips til de som skal gjemme seg bak maskene i høst?
– Slipp deg løs! Dette er en helt absurd setting du mest sannsynlig aldri kommer til å oppleve igjen. Bruk masken som et skjold mot selvhøytidelighet, selvrespekt og alt av sperrer du måtte ha på innsiden. Gjør ting du vanligvis aldri ville turt, og kos deg med det. Og viktigst av alt: Husk å puste!
