Dette nektet tøffingen Vinni Jones å gjøre

Du kjenner han kanskje best som en hardttaklende midtbanespiller fra hans dager på fotballbanen eller som en tøffing på filmlerretet, men fra og med tirsdag 29. oktober er det uvante roller du vil få se Vinnie Jones i.

Jones er nemlig klar som programleder for National Geographic Channels nye TV-serie «Vinnie Jones: Russlands Tøffeste Jobber».

Som tittelen hinter til vil vi få se den tidligere fotballspilleren prøve seg i noen av Russlands hardeste yrker.

Blant jobbene Jones vil teste ut er livvakt i Moskva, togreparatør i Sibir og han blir med Russlands politipatrulje med ut i villmarken på jakt etter krypskyttere.

Med andre ord, en meget annerledes hverdag enn hva skuespilleren er vant til fra Hollywood.

I Russlands villmark er det ingen michelinstjerne-restauranter, luksushoteller eller en varm campingvogn du kan slappe av imellom tagninger.

– Kontrasten mellom Hollywood og Russland er enorm. Selv bare øst og vest i Russland er utrolig forskjellige, og utfordringene lot aldri vente på seg. Noen netter kunne det snø så kraftig at vi slet med å komme oss ut av teltet morgenen etter, sier Vinnie Jones til Side3.

–Og da savnet du hjem til Hollywood?

– Hehe. Faktisk ikke. For å være helt ærlig med deg, så savnet jeg tilbake til villmarken så raskt vi kom til storbyen. Etter vi hadde filmet litt i øst, reiste vi sju-åtte tidssoner tilbake til Moskva og selv det var et kultursjokk. Bare trafikken i Moskva er helt ubegripelig. Jeg ville bare tilbake til skogen.

– Vinnie Jones – villmarkens mann? Det er det kanskje ikke så mange som hadde trodd om deg?

– Nei, det er kanskje ikke det. Sannheten er at jeg er veldig glad i naturen. Jeg elsker å fiske og være ute i villmarken. Egentlig skulle det være en villmarksserie fra Storbritannia, men etter Harry Bell (produsent av serie, journ.anm.) og jeg hadde en prat med National Geographic Channel var vi enige om at vi ville ha noe villere. Valget falt på Russland og dens villmark som virkelig er en av de siste uberørte stedene her i verden, mener Jones.

Nært møte med en bjørn

Side3 har blitt invitert til Madrid av National Geographic for en prat med tøffingen om hans nye TV-serie.

Til tross for desperate forsøk for å få fram et smil hos «Hollywood-bad boyen» med småprat som inkluderer temaer som nordmenn, fotballklubben Wimbledon, Joe Kinnear og Newcastle, virker Jones mer interessert i å tegne enn å prate med Side3s utsendte.

Så der sitter vi i kjelleren på et luksushotell i den spanske hovedstaden og prøver å stille noen spørsmål som vil vekke litt liv i skuespilleren.

Jones selv fikler videre med et ark og en tusj.

En hardhaus-taktikk?

Selv da intervjuet sporer inn på temaet om filmteamet noen gang stirret døden i hvitøyet, virker ikke briten videre affisert.

– Vi hadde et meget interessant møte med en grizzlybjørn og hennes unge da vi var med en patrulje på Kamtsjatkahalvhøya som prøver å bekjempe snikskyting. Det var rimelig intenst. Ikke bare fikk vi sett veldig grusom behandling av bjørnene, der snikskytterne gjerne bare skyter dyrene, sager av potene for salg og lar restene ligge, men vi havnet selv i en rimelig farlig situasjon. Etter flere timer med vandring gjennom skogen, hører vi plutselig bare et stort brøl. Vi snur oss til høyre og bare noen meter fra oss står en stor grizzlybjørn, allerede oppe på bakbeina. Til venstre for oss ser vi nemlig at hennes to unger jakter på laks i en liten elv som renner der. Det var en utrolig skummel og potensielt livsfarlig situasjon. Vi var alle livredde.

Jones tegner en strek på arket og fortsetter:

- Bare noen timer i forveien hadde guiden vår fortalt oss at det var to ting du aldri må gjøre dersom du støtter på en bjørnebinne: aldri kom mellom bjørnen og hennes unger, og aldri kom mellom bjørnen og maten. Og der var vi, seks karer mellom ungene og maten hennes. Etter vi hadde hatt en «mexican standoff» i over to timer, mistet heldigvis bjørnen interesse for oss og forsvant. Da levde vi farlig. La meg si det slik; selv gutta med våpen var gjennomsvette.

– Hva gikk gjennom hodet ditt når du stod der?

- Ja, hva tenker du? spør tøffingen Jones retorisk.

- Du må bare suge til deg øyeblikket. Folk sier jo at du opplever tilbakeblikk fra livet ditt når du tror du skal dø. At du tenker på familie, venner og så videre, men det er feil. Du bare står der som en tulling, pissredd, men med en teit grimase og en nervøs latter. Så titter du bort på guiden, mannen med geværet, og tenker «han har et gevær. Skulle ønske jeg også hadde et gevær». Ditt naturlige instinkt er å løpe i farlige situasjoner, men den gylne regel med bjørner er at du ikke skal løpe. Så du stritter imot alt som føles naturlig og blir bare stående, forteller Jones uten å løfte ansiktet fra papiret og tegningen (som begynner å ta form. Ser ut som et hus, journ.anm.).

Trodde de var spioner

Til tross for manglende entusiasme med historiene som fortelles i kjelleren på luksushotellet i Madrid, virker det som hovedpersonen og kamerateamet har hatt noen intense måneder med innspilling i Russland.

Blant annet kan Jones og nevnte produsent Harry Bell avsløre at de flere ganger opplevde å bli tatt for å være vestlige spioner.

– Flere av stedene vi spilte inn serien, spesielt i områdene i Sibir og øst i Russland, har de aldri sett et TV-team i aksjon og ikke minst et engelskspråklig. Det tok ofte tid å bli kjent med dem og den skepsisen til hva en gjeng utlendinger gjorde i deres by, førte til at folk ofte trodde vi var på noe slags spionoppdrag fra vesten, forteller programlederen.

– Ja, vi hadde noen intense samtaler med lokale politisjefer. Russland er utrolig spesielt. Til tross for at du er åtte tidssoner fra Moskva, så styres alt derfra. Det var ikke alltid diverse tillatelser var kommet igjennom, selv om de skulle ha vært klarert. Da merker du den gamle sovjetiske tankegangen. Hvem er du? Hvem er disse utlendingene? Hva gjør dere her? Du har et kamera, du må være en spion. Det var helt absurd. Men etter noen måneder i området gikk det gjeterord om hva vi gjorde der og ting gikk lettere, legger Bell til.

– Hva med kjendisstatusen til Jones? Var den et hjelpemiddel under innspillingen?

– Både og. Til tider var den i veien faktisk. Da Vinnie skulle arbeide som livvakt i Moskva var han jo mer kjent enn de han skulle passe på. Folk strømmet til for bilder og autografer med Vinnie, noe som gjorde situasjonen potensielt farlig. Du vet jo aldri i slike store folkemasser. Ellers var det ingenting Vinnies smil og litt vodka ikke kunne fikse, ler Bell.

Jones nikker på hodet og tegner en ny strek på arket.

– For å være helt ærlig med deg Harry, så tror jeg at det hjalp at vi filmet for National Geographic. For uansett hvor langt ute i ødemarken vi var, så kjente folk til National Geographic. Det er fascinerende, og jeg tror det var en god døråpner for oss. Hadde vi bare filmet laget en uavhengig dokumentarserie om Russland, tror jeg det kunne blitt vanskelig, skyter Jones inn.

Farlige situasjoner

Til tross for at han er en «hardhaus fra Hollywood» (som det står i programbeskrivelsen), er det flere ganger vi får se Jones svette når han blir satt på prøve.

Ifølge Jones og Bell er hele serien spilt inn uten manus.

En skrekkblandet opplevelse skal vi tro programlederen.

– Ingenting var manus under innspillingen, og det var både befriende og litt skremmende. Du lever konstant på humor og kjemi med dem rundt deg. Når du blir kastet inn i slike hverdagslige og potensielt farlige situasjoner, aner du ikke hva som kan skje. Det er umulig å «gjemme» seg foran kameraet. Reaksjoner blir mer ektefølt. Noen ganger fungerer ting, andre ganger gjør det ikke det, sier en ærlig Jones.

Slike ekte situasjoner er bare noe av det seerne får være vitne til i «Vinnie Jones: Russlands tøffeste jobber».

Blant annet gjør programlederen seg en smule upopulær blant sine russiske «kollegaer», da han bruker altfor lang tid på å skru fra hverandre et tog (!) som er inne for reparasjon.

– Hvordan var reaksjonen fra gutta du møtte på «jobben»? Ble du godt tatt i mot?

– I begynnelsen kunne det være vanskelig, men så fort jeg ble kjent med dem og rev ned muren deres, ble det bedre. Men man må huske at disse gutta er virkelig på jobb, og om jeg driter meg ut, så ødelegger jeg for dem. Det var et konstant press for å gjøre det bra.

– Er det ting du har gjort under denne innspillingen som du aldri hadde trodd du kunne gjøre?

– Ja, absolutt. Du blir presset til det ytterste hver eneste dag og dine egne grenser flyttes konstant. Det å henge under en 300 meter høy bro for å drive vedlikehold med minimalt sikkerhetsutstyr var mentalt tøft. Men du blir vant til det, og etter hvert er det ikke så vanskelig lenger. Men noen ganger så må du bare møte frykten.

– Du har jo et rykte på deg for å være en tøffing. Følte du derfor noen ganger at du ikke kunne si nei og dermed tape ansikt?

– Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg vet hva som er forventet av meg for å lage bra TV. Seerne vil se at jeg går 100 prosent inn i jobben. Jeg visste heller ikke alltid hva jobben var, og da var det bare å trekke opp ermene og kaste seg i det.

– Var noen jobber du nektet å gjøre?

- Nei, var det det? Jo, det var én ting. Harry ville gjerne at jeg skulle prøve meg som gruvearbeider. Da måtte jeg være tre dager under bakken, men det var uaktuelt. Det er bare ikke bare meg. Det er vel den eneste tingen jeg kan komme på der jeg sa til Harry at det ikke kom til å skje. Jeg trives ute i det fri, ikke under jorden, sier Jones.

Intervjutiden nærmer seg slutten og det samme gjør Jones’ tegning.

Men før Side3 får komme seg opp av kjelleren og ut i Madrids 30 varmegrader, er det selvfølgelig en ting vi må spørre tøffingen om.

– Hva er Vinnie Jones mest redd for?

– Slanger. Jeg hater slanger.

Serien «Vinnie Jones: Russlands tøffeste jobber» har premiere tirsdag 29. oktober klokken 22.00 på National Geographic Channel.

Om du vil vinne et signert bilde av Vinnie Jones må du svare oss på dette spørsmålet:

Hva var kallenavnet til Wimbledon F.C. var på 80 - og 90-tallet?

Send svaret til oss på denne linken.