Dette gjorde oss redde

As Above, So Below. USA, 2014. Regi: John Erick Dowdle. Med: Ben Feldman, Perdita Weeks, Edwin Hodge, James Pasierbowicz.

Aldersgrense: 15 år

Man kan si mye negativt om «As Above, So Below».

For det første går den altfor fort frem. Vi begynner i Iran, hvor en britisk kvinne møter noen vi ikke vet hvem er for å finne noe vi ikke skjønner hva er. Det ser ut som en klassisk dramaturgi, hvor vi skal gå seks måneder tilbake i tid for å få forklart hva vi nettopp har sett.

Men nei, dette er introen i filmen. Vi tas med rett videre til Paris, hvor Scarlett - kvinnen vi møtte i Iran - er på en arkeologisk utgravning. Hun har med seg kameramannen Benji, som av en eller annen grunn skal lage en dokumentar om henne.

Snart skjønner vi at Scarlett hadde en far alle antok var gal, noe hun var uenig i og derfor nekter å snakke om. Og hun har tatt hans gale ideer videre og jakter nå på «The Philosopher's Stone» - ja, den vi hørte om i Harry Potter (men selvsagt ikke den samme som i Harry Potter).

Nå kommer vi til det neste problemet. Det hele legges opp til å bli en kodekrim. Kodekrim kan være ordentlig gøy når det fungerer. Mystiske koder, overraskende oppdagelser, sjokkerende innsikt om kjente kunstverk. Men vi vil også være med! Her foregår alt over hodet på oss, og det skjer i et forrykende tempo. Scarlett og den motvillige samarbeidspartneren George ser på en steintavle i et par minutter og diskuterer og teller litt, før de kommer fram til at hemmeligheten selvsagt befinner seg i katakombene under Paris. Kunne de ikke like gjerne spart seg bryet og latt Scarlett få et mystisk brev som fortalte det samme?

Vel, vel. Like greit at de ikke brukte mer tid på dette, i hvert fall.

Vi skjønner fort at det er en dårlig idé å lete etter steinen. Mystiske folk dukker opp og forsvinner rundt dem - men det er det bare vi som ser.

Scarlett samler et team som skal hjelpe henne med å finne steinen. Gjengen består av fem unge eventyrere som alle har dårlig samvittighet for en annens død. Og det skal de komme til å svi for nå.

De lurer seg inn i katakombene, tar på seg hodelykter med kameraer (flaks, for da får vi se alt som skjer) og er klare for å finne en skatt.

Men så enkelt er det selvsagt ikke.

Dypt inni de mørke katakombene går alt galt, og snart oppdager de hvilke grusomme hemmeligheter som gjemmer seg under Paris’ gater.

Vi kunne stoppet her. Vi kunne la dette ulogiske, urealistiske fjaset bli totalt slaktet. Men ikke denne gangen.

For selv om det er mye å irritere seg over i filmen, lykkes den i det den prøver på: Den skremmer oss skikkelig! Den går under huden på deg og gir deg en grøssende opplevelse som blir sittende lenge etterpå.

Dette skyldes ikke først og fremst historien - selv om den faktisk er mulig å svelge, alle problemene til tross. Hovedgrunnen til at dette blir så skummelt, er et fantastisk lydbilde og svært god scenografi.

Lydbildet gir oss både skremmende, klangrik sang i grottene, skjærende, brå toner og høyst uventede lyder. I tillegg fungerer musikken godt.

Scenografen har hatt en takknemlig jobb - flere hundre år gamle katakomber ER jo skummelt. Her har de spilt på det enkle, men skumle. En ensom, tom stol midt i et stort rom kan faktisk være mye skumlere enn monstre eller våpen.

Fordi alle bildene filmes av enten hodelykter eller håndholdt kamera, blir det mye risting, hopping og forvirring. De er tydelig inspirert av filmer som «Blair Witch Project» og «[rec]» (regissør John Erick Dowdle lagde også den amerikanske versjonen av sistnevnte, «Quarantine»). Og sjangeren har sine fordeler. Ved at publikum sjelden ser mer enn karakterene, føler vi mye av den samme klaustrofobien og skrekken som dem.

Selv om det er mye negativt ved «As Above, So Belowe», kan den anbefales til publikummere som liker skrekk, skvettescener og mørke hemmeligheter.