- Dette er ikke rasehets

(SIDE2:) Einar Lund er aktuell med romanen «Rottekrigen - Codys arv». I boka er det rotter som har hovedrollen.

- Man tenker på rotter som ekle dyr som spiser maten vår og er smittebærere. De er undersiden av samfunnet, de lever i skitt. De er mystiske og skremmende. Når et skip går ned er det ikke menneskene som overlever, men rottene. Det er umulig å knekke dem, sier Lund til Side2.

Han tror grunnen til at mange misliker rotter, er at de minner oss på de negative sidene ved oss selv.

- Kaniner minner oss om det søte og rene. Rotter er skitne og påminner kanskje om ting man ikke liker i seg selv. Grådighet, aggressivitet, skitt - alt dette fins i mennesket, sier han.

- De er svarte og brune
«Rottekrigen» handler om svartrotta Cody som trekkes inn i kampen mot brunrottene. En krig er på gang, og Cody er sønn av en av de mest kjente rottekrigerne. Men vil han klare å ta opp arven etter sin far?

Boka har fått kritikk for å spille på rase og farge, spesielt fordi rottene er svarte og brune. Lund tar sterk avstand fra slike meninger.

- Dette har på ingen måte noe med rasehets å gjøre, og det gjør meg uvel å bli mistenkeliggjort for noe som er så langt fra det har hatt intensjoner om. «Rottekrigen» er en klassisk sjangerbok hvor det gode og det onde blir stilt opp mot hverandre, og det er alltid interessant å se hva et par kritikere greier å få ut av teksten. Arter er ikke det samme som raser, og som kjent var ikke Darwin darwinist, sier han.

Pelsfargen til rottene har ingen betydning for ham.

- Jeg skulle ønske rottene hadde vært gule og grønne, men det er de ikke. De er svarte og brune. Det er ikke sånn at svartrottene er afrikanere, brunrottene er pakistanere, hvite mus er finner og haukene er svenske ... sier han.

Se Odd-Magnus Williamson lese fra boken:(artikkelen fortsetter under)

Jaget vekk svartrottene
I etterordet skriver han at det er sant at svartrotter og brunrotter hater hverandre.

- Brunrottene lyktes med det menneskene ikke klarte: Å bli kvitt svartrottene. Så de er borte fra Norden i dag, de forsvant på 1950-tallet. Brunrottene er større og sterkere. Derfor har svartrottene i boka kamprotteavdelinger og kvesser tennene sine, for å ta igjen for at de er mindre, sier han.

Dette er ikke første gang striden mellom svarte og brune rotter blir beskrevet i litteraturen.

- Selma Lagerlöf skrev om kampen mellom svartrotter og brunrotter i «Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige», som var en av favorittbøkene mine da jeg var liten, sier han.

Handler om kjærlighet
Lund sier at boka ikke først og fremst er en krigshistorie. Fortellingen er like mye sentrert om kjærlighet som om kamp, blant annet Codys kjærlighet musa Frøya, kjærligheten mellom Cody og moren og svartrottenes kjærlighet til hverandre. Svartrottenes kjærlighet bunner i å ære hverandre.

- Man forbinder ære med noe negativt, som å drepe i ærens navn. Men det er egentlig noe annet. Man kan ære hverandre, vise lojalitet. Hvis man ærer en annen, viser man respekt og kjærlighet. Det har jeg prøvd å få fram, sier han.

Han sammenligner svartrottenes lojalitet til hverandre med samuraier.

- De er lojale og kan stole på hverandre. Og de er nærværende. I kampsituasjoner må du være nærværende. Hvis du alltid tenker på konsekvenser, lever du i fremtiden. Svartrottene tenker aldri konsekvenser, som samuraiene, og det gjør dem til gode krigere, sier han.

- Velge å være seg selv
Menneskene burde lære noe av svartrottenes holdninger, mener han.

- Folk tenker på hva de skal gjøre og hva andre mener om dem. Men du skal tenke på hvem du er. Det er det boka handler om. Cody blir ikke en kriger, han blir seg selv. Han læres opp til å respektere seg selv og har motet til å velge å være seg selv, ikke hva andre forventer av ham, sier Lund.