Dette er ikke en historie du kødder med

Exodus: Gods and Kings, USA, 2014.

Regi: Ridley Scott.

Med: Christian Bale, Joel Edgerton, Aaron Paul, John Turturro, Sigourney Weaver, Ben Kingsley, Hiam Abbass, Indira Varma, María Valverde.

Aldersgrense: 15 år.

Det er laget mange filmer om Moses, både live action og animasjon. Trenger vi en til?

Vel, Ridley Scott har i hvert fall budsjetter og tekniske muligheter få andre kan skryte av. Men historien er likevel den samme - og alle kjenner den godt.

Og Scott gjør ikke annet enn å fortelle den samme historien en gang til. Hva annet kan han gjøre? Skal man først fortelle historien om Moses, kan man ikke begynne å dikte og være altfor kreativ. Dette er ikke en historie du kødder med.

Scott skal ha et pluss for at han ikke er forkynnende. I motsetning til Darren Aronofsky i Noah, gir Scott publikum mulighet til å avgjøre om det som skjer skyldes Gud eller tilfeldigheter. Kristne vil nok mene det første, mens andre vil høre på karakteren som forteller om den logiske grunnen til at landeplagene herjer i Egypt eller tolke Moses' møte med Gud som en hodeskade.

Denne tolkninhsfriheten fungerer fint, og den gjør filmen mer severdig for alle.

Moses fremstilles som en sympatisk mann. Christian Bale spiller ham med troverdighet - selv om han ikke ser særlig hebraisk ut. Også de andre skuespillerne overbeviser, og det er fascinerende å se storheter som Susan Sarandon og Ben Kingsley i knøttsmå roller.

Filmen er for det meste underholdende, selv om enkelte sekvenser er litt for lange. Scott slår som vanlig på stortromma, med spektakulære effekter, pompøs musikk og høyrøstede rollefigurer. Og det fungerer - ingen som ser en film av Ridley Scott forventer vel å se et lavmælt portrett. Vi liker at Scott aldri feiger ut, men tør å skrive med store bokstaver.

Men noen ny Gladiatoren er dette definitivt ikke. Til det er den verken interessant eller grensesprengende nok. Der Gladiatoren tok pusten fra publikum, vil Exodus i verste fall møtes med et gjesp. Den klarer ikke å røre oss, og blir for overfladisk. Selv om vi kommer tett innpå Moses, blir vi ikke godt nok kjent med ham til at vi virkelig føler med ham. Han når rett og slett ikke inn i hjertene våre. Vi heier ikke nok på verken ham eller hans folk.

Kanskje er det fordi vi vet hvordan det ender? Eller kanskje er det Scott som feiler.

For selv om vi ser folkets lidelser, blir det for overfladisk. Vi burde bli tatt mer med på detaljnivå for å se hvor mye de led fremfor et titalls oversiktsbilder av tusenvis av slaver.

Det er en kjent sak at man trenger enkeltskjebner for å leve seg inn i konflikter og katastrofer. Og det mangler her.

Den eneste gangen Scott virkelig klarer å få fram følelser, er da Gud eller sykdom tar livet av barna. Da får vi se og høre effekten av landeplagene på folket.

Et annet problem med filmen, er at det er vanskelig å forstå hva Scott egentlig vil med filmen. Når man filmatiserer en så kjent historie på nytt, bør man ha et mål, et nytt perspektiv man vil dele med publikum. Scott holder seg trofast til Moses' blikk på det hele, fremfor å tenke nytt.

Exodus: Gods and Kings passer for publikum som liker Scotts storslåtte regi. Du bør ha et snev av interesse for religionshistorie, men trenger verken være ekspert eller religiøs for å ha glede av filmen. Filmen er underholdende, men burde beveget seg litt mindre på overflaten og kanskje sett på historien med et nytt blikk.

Om du ikke planlegger å se «Exodus», hva med

HOBBITEN - Femhærerslaget:  Tar helt pusten fra deg

THE IMITATION GAME: Knekker Hollywood-koden

THE SALVATION:Lukt til helvete i «Salvation»