Dette er Detroit i dag

Detroit anno 2010: Arbeidsledigheten er på oppunder 30 prosent, den høyeste i USA. Folketallet innenfor bygrensen er halvert fra 1950 til i dag, fra cirka to millioner til i underkant av én million.

I midtbyen er det nesten bare afroamerikanere igjen, de hvite har flyktet langt ut i forstedene og enda lenger. Selv midt i byen er det mange store, åpne, ustelte jorder hvor naturen er i ferd med å ta tilbake det som en gang var dens.

Sultne coyoter er flere ganger blitt observert, mellom hus med store, gapende hull, noen brannsvidde, andre ruinhauger. Alle forlatte hus og hjem er plyndret for alt av verdi, det være seg kopper i taktekket eller jern i grunnmuren.

Mange hus – ja, hele kvartaler, står med gjenspikrede vinduer og dører med håpefulle «Til salgs»-skilt. En gjenspikret bygård som en gang må ha vært herskapelig, får du nå for et innskudd på 500 dollar, under 3000 kroner, pluss 150 dollar, cirka en norsk tusenlapp, i måneden. Mye hus for pengene, men du får nabolaget med crack og ransmenn på kjøpet.

For 50.000 kroner får du et innflytningsklart og herskapelig hus. Enten på grunn av tvangssalg eller fordi folk rett og slett har gitt opp hele bilbyen og flyttet. Deler av Detroit tilhører i dag Den tredje verden.

Loslitt by

Et dårlig omen allerede ved ankomst: Flyet skjærer ned gjennom det ene skylaget etter det andre, jeg venter på å se byen brette seg ut under meg. Det skjer ikke. Det tunge skylaget er med meg helt til jeg tar bakken. Og det er like greit, skal det vise seg – flyplassen ligger ute på åkeren, mange mil unna midtbyen.

Milner Hotel midt i sentrum, bygd i 1917 og byens eldste, bærer også preg av å ha sett bedre dager. Høyhus med rundt 100 rom, en resepsjonist, lett loslitt, spøkelsesaktig stille, jeg møter ingen andre gjester, gjennom natten sitter en uniformert sikkerhetsvakt i resepsjonen.

På rommet er det ingen leselampe ved sengen og lyset i taket virker ikke. Men herregud, det er lys på badet. Og er man i Detroit så er man i Beirut, i hvert fall i 2010. Men lys i tunnelen ser jeg også. For noe godt er kommet ut av at økonomien har gått til helvete. Da jeg skal parkere leiebilen i parkeringshuset tvers over gaten – hotellet har ikke egen parkering – ser jeg at døgnprisen på maks 40 dollar, drøyt 200 kroner, er strøket over. Med håndskrevet tusj står det nå fem dollar, snaut 30 kroner.

Når alt går skeis

Mellom hotellet og nærmeste butikk, spritbutikken, blir jeg sjanghaiet først av William uteligger, en mann som burde leve på sin pensjon.

– Se på meg, sier han.

– Jeg har jobbet i 30 år. Nå er jeg uteligger. Jobbene forsvant. Min eneste inntekt nå er å la turister ta bilde av meg for en dollar. Og dette skal være verdens økonomiske stormakt. Pøh!

Jeg knipser mitt bilde og gir ham en dollar. Eleanor uteligger ser det og kommer løpende. Hun er heller ingen ungmøy med en lykkelig historie å fortelle.

– Har dere uteliggere der du kommer fra? spør hun.

– Jobben forsvant, nå er jeg tigger og bor på gaten.

Jeg snur meg vekk da hun trekker av seg sokken for å vise meg frostskadene vinteren har gitt henne på tærne og føttene. Januar har vært hard og kald mot de nye uteliggerne i Detroit også.

– Jeg blir lei meg når jeg hører amerikanske leger drar til Haiti og Afrika for å jobbe frivillig, snufser hun.

– Hvorfor kommer ingen hit?

Da bilen var gud

For alle som har vokst opp i Detroit og omegn, var en tur til den årlige bilutstillingen – North American International Auto Show – obligatorisk. Du gikk dit som en hyllest til de tre store bilprodusentene i byen – General Motors (GM), Chrysler og Ford.

Takket være dem hadde besteforeldrene gode pensjoner, foreldrene gode lønninger, byen god råd til gode skoler og gode sportsfasiliteter. Bilindustrien var den store velgjøreren. Selv ikke folk som direkte jobbet på bilfabrikken, hadde jobber relatert til bilindustrien.

Detroit var en company town, med tre store selskaper som arbeidsgiver. Henry Ford er berømt den dag i dag fordi han betalte sine arbeidere fem dollar timen, en uhørt sum tidlig i det forrige århundret. Ford – med press fra fagforeningen – skapte med denne timelønnen den moderne amerikanske middelklassen.

Bilene som rullet av samlebåndet i verdens største bilby, var selve symbolet på den amerikanske drømmen. Derfor er det ikke så rart at detroiterne selv forsvarte sine bilprodusenter lenge etter at resten av den bilinteresserte verden mistet troen på dem. De hadde en gang gjort Detroit mektig, hvorfor skulle de ikke greie det igjen?

Bilmessen lever

Det er noe dommedagsaktig over min egen ferd til årets bilutstilling. Jeg kjører ikke, men står som sardin i boks om bord i byens kollektive trafikktilbud, The People Mover, en sjåførløs bane over bakken som sirkler midtbyen og koster 50 cent, i underkant av tre kroner. Ironisk nok er en japansk Mazda som venter på rødt lys, det siste jeg ser før jeg hopper om bord.

På tross av nøden utenfor: The show must go on. Her er lansering av nye biler, vakre jenter med lange legger og lår som ingen ende tar, blankpolerte Ferrarier og Pontiacer, elektrisk, hybrid, diesel og bensin, imponerende 700.000 innom dørene i løpet av uken bilutstillingen varer og en GM-president i fyr og flamme.

– Jeg er lei av verbal juling, tordner han fra talerstolen.

– Det er på tide to kick some butt.

– Vakre biler som ikke er veldig praktiske, konkluderer guide og GM-veteran Thomas Barrowman (59).

Han har over 30 år bak seg hos GM før jobben forsvant. Nå jobber han som sjåførguide for tilreisende som meg. Jeg har leid ham som guide for dagen og spør om han tror de tre store kan reise seg og dra med seg Detroit opp på fote igjen.

– Nei. Dette er ikke en industri lenger, bare noens drøm, sier bilindustriveteranen.

Jeg – et fluepapir

Jeg kjører nordover Woodward Avenue, inn i bydelen Highland Park, best kjent som stedet hvor Henry Ford masseproduserte sin T-Ford, og i nyere tid som beliggenhet for Clint Eastwoods film «Gran Torino».

Titusenvis flyttet til bydelen mellom 1910 og 1930 for å bygge T-Forder. Men nå har både jobbene og arbeiderfamiliene forsvunnet. Hele kvartaler – hvor hjemmene sto på rekke og rad – er plyndret for alt av verdi, påtent og ramponert av hærverk.

Ordene til Thomas ringer fremdeles i ørene mine da jeg svinger av ved Palmer Park og kjører inn i et av de røffere nabolagene.

– Jeg kjører bare inn der tungt bevæpnet, og hvis jeg har en veldig god grunn til å dra inn dit, sa han.

Nå er jeg alene. Ikke er jeg tungt bevæpnet, faktisk ikke bevæpnet i det hele tatt – og ikke har jeg en veldig god grunn til å dra inn i området heller.

Innimellom store, tomme områder bor en og annen person. Jeg er fysisk i byen, men kunne like gjerne vært i utkanten av en jungel i et land i Den tredje verden. For her har byens myndigheter gitt opp. Det er ingen kommunale tjenester, intet legekontor, ingen til å rydde fortauene, ploge veiene eller patruljere. De som er igjen her i det som en gang var T-Fordens produksjonssenter, er i dag alene i ødemarken og må forsvare seg selv.

Med min lyse lugg og et digert kamera på magen er jeg som fluepapir på de usynlige inne i ruinene. Så snart jeg går ut av bilen for å ta et bilde, kommer de fortapte løpende. Selv de som er lenket til rullestolen kommer veltende ut av et forbrent hull i en vegg, får en forbløffende fart på hjulene og bråstopper så det hviner i bremsene foran meg.

– Help me with a dollar, man. Pleeeaaase.

Men den neste bølgen som kommer med raske skritt mot meg, ser ikke ut som typen som spør om penger. Jeg bråsnur på hælen, kaster meg i bilen og halser videre.