Dette er den gylne middelvei
Violet Road skal med album fire erobre resten av landet.
(SIDE2): Nylig skrev de platekontrakt med Sony, Åge Alexandersen har plukket dem frem som sine yndlinger, låtene deres surrer og går på radio, og de har gjestet populære TV-show som Lindmo og Senkveld. Med sitt fjerde studioalbum ute, er det få skyer på himmelen og humper i veien for Violet Road – og nå skal også Sør-Norge erobres av liveyndlingene fra nord.
Side2 har møtt de fem i forbindelse med at de nylig slapp sitt fjerde studioalbum, Back To The Roadshow. Og vi begynner med det første først – hvorfor er fargen fiolett, og hva er det med hattene?
- Det er litt tilfeldig. Men vi liker å tenke at den fiolette veien er en brytning mellom det blå, som er melankolsk, og det røde som er glede. På den veien der, så er man på den gylne middelvei, sier Halvard, mens Håkon er opptatt av andre egenskaper ved fargene:
- Det røde er også lidenskap.
Hattene er også mer en tilfeldighet, sier Håkon.
- Det begynte litt tilfeldig, men vi oppdaget fort at med hatt så skjønte alle at vi var bandet. Det er på en måte vår Kiss-sminke, ja.
- Og på bygda så er det naturlig å pynte seg når man skal ut – hver konsert er jo en feiring, ler Hogne.
Forbrødring
Generelt kan man si det er mye tilfeldigheter med Violet Road. Også starten var en rekke slike. De eldste spilte i andre band, og når det falt fra folk, ble en ny bror hanket inn for å overta. Det ble til slutt Violet Road – og bandet har holdt sammen siden starten. Og det at fire av fem er brødre, har trolig mye med saken å gjøre.
- Vi har kranglet fra oss i barndommen, det er ganske konsensus i bandet. På det profesjonelle kjører vi på, men vi er en sterk enhet. Det er en styrke når vi er på veien, mener Halvard.
- Og vi kjenner hverandre godt, og vet når det ikke er vits å gå inn i en diskusjon, smiler Hogne.
Hvem valgte hvem som skulle spille hva instrument da?
- Jeg er jo eldst, og jeg ville gjerne spille trommer, men mamma mente det var under min verdighet, hahaha. Saksofon og piano ble min greie, det var litt tilfeldig. Så da var trommene igjen, og det endte Herman med, forteller Håkon – som ikke har med seg alle på ønsket om å sitte bakerst bak slagverket.
- Jeg prøvde meg litt på trommer, men jeg synes det er mye artigere å stå fremst – det er jo der det er folk, sier Hogne
Dere har, i motsetning til mange andre band, beholdt de samme medlemmene hele tiden – hvordan har dere unngått å gå lei av hverandre – og er det ingen hjemme som krever at dere holder dere mer rundt dørene?
- Vi har ikke så mange alternativer, haha. Det er ikke så mye annet vi kan gjøre eller vil gjøre, vi har alltid hatt et brennende ønske om å få det til. Noe annet har aldri vært noe alternativ, sier Halvard.
- Vi er veldig gode på å ha det gøy, og det har hele tiden gradvis gått oppover. Da er det lett å holde på. Det har gradvis skjedd noe hele tiden, og vi har vært flinke på å feire alle seire. Og denne plata synes vi er kjempesterk, supplerer Håkon.
Under kan du se videoen til singelen Face of the Moon:
Harmonier
De har gitt ut plater jevnt og trutt siden starten, og tiden mellom plateslipp har de brukt til å etablere seg som særdeles stødige livemusikeren med 400-500 konserter på samvittigheten har de fått solid erfaring.
- Vi har spilt veldig mye konserter, da blir man gradvis flinkere. Og vi liker alle delene ved å spille, og så det å reise rundt og treffe folk
- Og også stå opp tidlig og sitte trangt i bil. Det er mange timer av dagen, på en konsertdag, flirer Halvard.
Erfaringen har også gitt selvtillit til å tørre å gøtse. Det merkes kanskje spesielt på denne plata. De sier selv de har blitt langt bedre på å tørre ta ut det de er gode på – samstemt sang.
- Vi er gode på harmonier. Vi synger mye sammen alle fem, og har forsøkt å styrke det på plata. Vi har tatt det fullt ut på denne plata. Og vi er glade i å leke og utfordre oss selv i studio. Vi har vært tøffe nok i trynet på denne skiva til å gjøre det så nærme som mulig det vi gjør live, sier Håkon, mens Halvard forteller om disiplinerte dager i studio:
- Vi spilte inn en låt hver dag og gjorde den ferdig, og så gikk vi over til neste. Det er 12 låter, på 12 dager. Den måten å jobbe på er nytt for denne plata.
Låtene lages ved at frontmann Kjetil kommer med en ide, deretter spinner de andre videre på den.
- Det er det jeg synes er det morsomste, og det skjer i et forrykende tempo. Og så er det veldig fint å slippe det, tre akkorder og en liten melodi, så må de andre inn og bidra, forteller han.
Tiår med inspirasjon
Inspirasjonskildene reflekteres av aldersforskjellene, noe de mener høres igjen på platene. Fra 70- og 80-tallets rock og synthmusikk, til våre dagers hardrock og prog.
- Og Kjetil hører bare på gamle, fulle menn, flirer Håkon, men utdyper at det er et fellestrekk med den musikken de liker og som de selv lager.
- Man kan høre det som er felles – uansett sjanger vi liker selv, så er det melodiøst. Og det er melankoli. Skal man ha en god fest, må det også være melankoli.
De trekker frem Trænafestivalen som et høydepunkt, en overraskelse ute i havgapet. Nedturer påstår de det ikke har vært noen av, men det har vært tilfeller der de har spilt for tre betalende.
- Vi synes det er artig å spille uansett, og glemmer slikt fort. Det er ikke en nedtur heller, vi vil jo gjerne spille.
Over 105 mil i bil for å komme seg hjem etter en konsert var heller ikke planlagt, men de bedyrer at hjembyen Tromsø er svært sentral – man rekker over hele landet på kort tid med fly. Enda lenger vil de også, markedet utenfor landets grenser lokker.
- Vi har gjort en del i Nord-Sverige, og har tro på å utvide i Skandinavia.
Hardtarbeidende kollektiv
Etter sommerens festivaler, fortsetter det i høst med plateturné, ferie blir det 15. november. For det er ingen som krever at de holder seg hjemme – det er avklart for lenge siden – og skal de nå målene og leve av musikken, må det jobbes hardt.
- Å leve av musikk krever utrolig mye, så man må være god på å planlegge og ha god forståelse for hverandre og ha kontroll på det som skjer. Lar man det ture og gå, går det skeis. Vi driver et kollektiv og det er viktig at det fungerer for alle, også de hjemme, sier Håkon.
Oppskriften har hele tiden vært å bygge bandet, spiller mer og spille for flere. Det har begynt å kaste av seg, interessen er der. Sist helg var de på Lindmo, fredag kveld var de på Senkveld.
- Men det er heftig, man må overleve. Man må bare legge ned timene og gjøre jobben. Men nå er vi her, og det ser bra ut om dagen, sier Kjetil.
- Det jeg har lært er at det blir din tur, bare man jobber med det. Da oppdager bransjen deg. Aldri la noen gå skuffet hjem fra konsert, bare fortsette med dritbra konserter, så går ryktet og bransjen plukker deg opp, mener Hogne.