Dette er bare vås

(SIDE2:)I Am Number Four - USA, 2011. Regi: D.J. Caruso. Med: Alex Pettyfer, Timothy Olyphant, Teresa Palmer, Dianna Agron, Callan McAuliffe

Aldersgrense: 11 år

Det begynner spennende. En tenåringsgutt sover i en hytte i jungelen. Vi aner at noe skummelt er på ferde. Plutselig angripes hytta, og han stormer ut. Men fluktforsøket er forgjeves.

Samtidig er vår foreløpig navnløse helt på strandfest. Da det begynner å lyse i leggen hans - fordi gutten i jungelen blir drept, skremmes vennene bort. Han og vokteren Henri må flytte til et nytt sted. Vår helt tar navnet John Smith og får streng beskjed om å gjøre seg usynlig.

Vår helt er nemlig ikke et menneske. Han er et romvesen - og han er den neste i rekken av tenåringsaliens som skal bli drept.

John prøver å gjøre lite ut av seg på skolen, for å unngå at fienden legger merke til ham. Men brutale mord og farer blir fort glemt da han møter Sarah.

«I Am Number Four» prøver hardt å være akkurat det ungdommen liker. Her er det action, her er det overnaturlige evner, her er det romantikk. Her er skolebøllene, nerdene, de pene damene, outsiderne og de overbeskyttende voksne. Alt har fått plass, men det blir i trangeste laget.

Klisjeene kommer på rekke og rad. Skolebøllene - som er akkurat så slemme og dumme som vi forventer - er hardhendte mot skolens tilsynelatende eneste nerd. Alles drømmedame Sarah har en gang vært en overfladisk cheerleader, men har nå innsett at livet er så mye mer. Nå er hun lei av den kjedelige byen hun bor i og drømmer om å reise vekk. Gjett hva hun lærer til slutt ...

Mindre klisjéfullt blir det ikke da Henri sier til John: «Når vår art forelsker oss, varer det evig».

Handlingen har vi også sett før: Tenåringen som begynner på en ny skole hvor bøllene regjerer, men som får dem på nakken fordi han forelsker seg i den mest populære jenta på skolen. Vi vet hvordan det vil gå allerede før han sier «hei» til jenta.

Men i tillegg til den uoriginale high school-filmen, har de altså sci-fi-elementet. Regissør D.J. Caruso klarer ikke å bestemme seg for om hovedfokus skal være på romantikken eller spenningen, og velger i stedet å gjøre litt av begge deler. Det gjør filmen rotete og slitsom. Enda verre blir det da en ny og viktig karakter først introduseres mot slutten av filmen. Selv om det tydelig legges opp til en oppfølger, er det kjedelig at karakterene vi har blitt kjent med i løpet av filmen blir satt til side for den nye karakteren.

Heldigvis har filmen sine lyspunkter. Johns middag hos Sarah og foreldrene hennes er morsom og er langt bedre enn de andre kjærlighetsscenene mellom tenåringene. Enkelte av jaktscenene fungerer bra, selv om det etter hvert tar sånn av at man nesten blir sliten. Og de slemme romvesenene som jakter på John er festlig framstilt.

Men dette klarer likevel ikke å redde filmen. Det hele blir rett og slett for dumt.