Dette blir for dumt , Stallone

Rambo – USA 2008 Regi: Sylvester Stallone. Med Sylvester Stallone, Julie Benz, Matthew Marsden, Graham McTavish, Rey Gallegos med flere

Aldersgrense 18 år

Mange ser det både som en glede og en plikt å slakte alt som har med Sylvester Stallone eller Rambo-filmene å gjøre. Det gjør ikke jeg. Den første Rambo-filmen var både intelligent og godt skrevet, de to oppfølgerne var usigelig dumme, men i hvert fall underholdende (så vidt jeg husker). Jeg hadde faktisk gledet meg litt til dette fjerde forsøket. Ville Stallone ta filmserien tilbake til røttene? Ville han klare å sette søkelyset på den fortvilte situasjonen i Burma, slik han har uttrykt ønske om i intervjuer? Ville han klare å underholde? Svaret på alle tre spørsmål er et trist og rungende nei.

Plott?
For å ta handlingen først.

John Rambo er blitt 20 år eldre og bor i Thailand der han livnærer seg som slangefanger, smed, fisker og båtfører. En dag dukker en gruppe naive, insisterende og vanvittig irriterende misjonærer opp. De vil dra inn til Burma for å gi medisinsk hjelp og spre det glade ord i de små terroriserte landsbyene på den andre siden av grensen. Rambo, livstrøtt og apatisk sier først nei, men etter en flammende tale av den blonde misjonærkvinnen Sarah («you can live for nothing or die for something», «Saving a life isn't a waste of time» etc, etc.) bestemmer han seg for å frakte dem opp elva til den nærmeste burmesiske landsbyen. En stund etter at han er kommet hjem får han vite at misjonærene selvfølgelig ble kidnappet av de onde regjeringsstyrkene, og sammen med en gruppe leiesoldater som er hyret av kirken (!) drar han tilbake for å redde dem.

Se trailer her:

207872

Dette høres kanskje ut som en spennende opptakt til en krigsfilm, men problemet er at dette er ikke begynnelsen, det er hele filmen. Plottet er syltynt, uten det minste bakgrunnsinformasjon til konflikten i Burma eller karakterene vi møter i filmen. Karakterene er også noe av det mest blodfattige (i overført betydning, som vi får se har nemlig de fleste masse blod inni seg) jeg har sett på lenge. Misjonærene består av en blond, engasjert kvinne, en rettskaffen dedikert mann og et par andre som vi ikke engang får vite navnet på. Leiesoldatene teller to briter, en klassisk amerikansk G.I. som synger hele tiden, en amerikaner med asiatisk bakgrunn og en amerikaner med latinamerikansk bakgrunn. Bortsett fra at den ene briten er snill og den andre slem, vet vi heller ikke noe mer om disse.

En klisjé av seg selv
Og så har vi John Rambo da, dette gamle, stygge monsteret av en mann. De fleste som går og ser den fjerde filmen om Rambo har kanskje fått med seg et par av de tidligere filmene, og godt er det.

Vi får nemlig heller ikke vite noe som helst om vår hovedperson. En kort filmklipp-montasje fra de tidligere filmene med pompøse voiceovers av typen «You didnt kill for your country, you killed for yourself» og «War is in your blood. When you're pushed, killing's as easy as breathing», hinter om at Rambo har vært ute en vinternatt før, men fint lite annet.

Rambo har fått aldersgrense 18 år, og det er ikke uten grunn. Filmen er en ultravoldelig orgie i blod og gørr, og ikke på en kul måte. Nils Gaup sa nylig at han hadde måtte tone ned den faktiske brutaliteten i historien om Kautokeino-opprøret, fordi for mye brutalitet ville få filmen til å vippe over i det parodiske. Stallone hadde nok kunne lært noe av vår egen Gaup.

Den er så langt over streken at streken ikke er synlig lengre, skjult av eksploderende kropper i saktefilm.

Ifølge intervjuer Sylvester Stallone har gitt den siste tiden, hadde han et sterkt ønske om å sette søkelyset på situasjonen i Burma. Derfor er det rart at han ikke forlenget den knapt 90 minutters lange filmen for å få med litt kontekst. Hvorfor er det krig i Burma? Hvem kriger mot hvem? Hva ønsker de å oppnå? Jeg mener ikke at Rambo skulle vært en krigsdokumentar, men litt mer bakgrunn enn tre setninger klippet fra nyhetssendinger om munkenes protest, hadde kanskje gjort at vi ble litt mer engasjert i Karenfolkets skjebne.

Det absolutt verste med hele filmopplevelsen er at Rambo er så utrolig gammeldags. Den hviler fullstendig på at volden og navnet i seg selv skal få folk til å komme til kinosalen. Den er totalt blottet for enhver form for selvironi, sjarm, humor og engasjement, og hører hjemme blant den macho USA-propagandaen Hollywood spydde ut i løpet av Reagan-tiden, bortsett fra at nå heier vi ikke engang på amerikanerne.