- Det vanskeligste jeg har gjort

(Nydalen/SIDE2:) - Jeg gruer meg litt, sier Liv Ullmann til Side2 og utdyper:

- For å være helt ærlig så hadde jeg håpet at vi skulle bli et ensemble, og at det ikke skulle bli «Liv har ikke vært på scenen på lenge også videre». For det er ikke det jeg vil, sier hun og smiler.

Det vekker nemlig oppsikt når den verdenskjente skuespilleren, forfatteren og regissøren entrer den norske teaterscenen igjen for første gang på over 20 år. Hun deler scene med Bjørn Sundquist , Anders Baasmo Christiansen, Pål Sverre Valheim og Viktoria Winge i «Lang dags ferd mot natt».

Mer fra Side2.no: Besøk forsiden

- Gjør inntrykk
Onsdag fikk pressen en sniktitt på stykket skrevet av Eugene O’Neill. Den selvbiografiske historien ble skrevet i 1941, og O’Neill forbød at stykket skulle settes opp inntil 25 år etter sin død. Den amerikanske klassikeren handler om familien, og også om alkohol- og narkotikamisbruk, sykdom, livet og drømmer. Ullmann innrømmer at hennes rolle som moren i O’Neills familie er noe av det vanskeligste hun noensinne har gjort.

- Det gjør inntrykk. Jeg tror aldri jeg har spilt et narkotisert menneske, og jeg trodde det skulle bli interessant, men så ble det noe helt annet for meg, sier Ullmann, og legger til:

- Hun kan jo spilles og vises veldig usympatisk, og det er jo et valg man gjør. Jeg ser på henne med stor kjærlighet, og jeg føler at det var slik O’Neill skrev også. For han hatet sin mamma, men jeg tror mens han skrev det stykket så forsto han henne og forsvarte henne, og forsto hele sin familie. Han er utrolig personlig, og han er helt biografisk om alt som hendte, og derfor ville han jo ikke at det skulle bli oppført etter sin død.

Gylne øyeblikk
Ullmann forklarer at moren går inn sin rus for å glemme hva som har hendt. Og at hun gjør seg selv ensom.

- Det er forferdelig vanskelig, for da hun setter i gang med å snakke så snakker hun jo ikke til deg. Det er så utrolig vanskelig, også snakker hun så masse. Det er vanskelig, jeg har aldri vært preget av en rolle, aldri. Jeg har gjort roller - også er det tilbake til privatlivet og alt er fint - men det her lever jeg meg inn i.

Tross tøff rolle, og mye oppmerksomhet rundt teatercomebacket, er Ullmann svært klar for turné med Riksteatret.

- Det er morsomt. Og teater er slik, i de helt gylne øyeblikk hvor du føler at du og salen er ett - film kan aldri bli slik. Det er bare teater, og det er fantastisk, det er ikke ofte og slett ikke hele tiden, men det er de øyeblikkene som gjør at det er bedre enn noe annet i mitt yrke å spille på en scene.

Annerledes enn filmen
Viktoria Winge har rollen som hushjelpen i familien.

- Det er ikke henne som går gjennom de dypeste tingene, hun representerer stykket utenfra, altså truslene for familien og at folk oppdager det som skjer hjemme.

Winge har vært å se i filmer som blant annet «Reprise», «Fritt Vilt», «Max Manus» og kommende «Kjære pappa». Nå synes hun det er veldig spennende å stå på teaterscenen.

- Det er veldig annerledes enn å filme, og prosessen er mer sårbar. Den prosessen med å finne karakteren, og du sitter og viser deg fram hele tiden. I film er det ofte litt klarere rammer, her starter du på bar bakke, det er mye skumlere og veldig spennende. Det er spennende å leve i øyeblikket som du aldri kan få tilbake igjen.

Mange kjenner seg igjen
Winge mener O’Neills stykke er like aktuelt i dag som da det ble skrevet.

- Det er jo familiedrama, man kjenner seg igjen selv om man ikke har gått gjennom akkurat disse tingene. Men det er mye temaer og mønstre som man kanskje kjenner igjen, så man blir utslitt av å se på det faktisk.

Familien, altså familieproblematikken er den samme nå som den har vært før, mener hun.

- Det er en familie med rusmisbruker, og mange har denne problematikken, det er veldig aktuelt. Jeg tror alltid folk vil slite med dette, og også hvordan man prøver å hjelpe hverandre, men ikke klarer det.

Å stå på samme scene som Liv Ullmann beskriver Winge som noe fint.

- Når hun er med oss så er hun Liv. Og ikke Liv Ullmann. Det er viktig for oss også, at vi er der som mennesker og medarbeidere. Det er veldig fint, hun er veldig ivrig og gir seg ikke. Hun hviler seg aldri på at hun har et navn. Hun arbeider!