Det umulige valget

”I det tyske folks navn dømmer jeg deg til døden.” Akkurat slik falt ordene til aktor.

Erling Brekke (91) husker det som om det var i går. Han ble dømt til døden for spionasje 23. april 1942.

Storebroren Bernhard (96) husker like godt da faren, konsulen og forretningsmannen Bernhard Brekke i Trondheim, innkalte ham til kontoret sitt:

”Tyskerne er villig til å benåde Erling – hvis du melder deg til fronten.”

– Au! sa jeg. Det hadde jeg ikke særlig lyst til, erindrer Bernhard i dag.

Fra himmel til helvete

Historien til de to Brekke-brødrene fra Trondheim har utrolig nok forblitt ukjent helt til i dag. Forfatter og TV-produsent Øystein Rakkenes kom tilfeldigvis over historien da han møtte Erling i en annen sammenheng.

Han forsto straks at dette var en fantastisk og uhyre sterk historie. En historie så forbausende at han brukte mye tid på å lete frem sikre bevis før han turte å gå ut med den. Forfatteren fant sine kilder. Blant annet i gamle rettsdokumenter fra krigen.

Nå er boken ”Brødre i krig” i handelen, og i løpet av våren kommer den allerede prisbelønnede dokumentarfilmen på NRK.

Familien Brekke lever på Trondheims solside før krigen. Familiefirmaet, etablert av brødrenes oldefar i 1808, går strålende. Bernhard senior har også en fremtredende stilling som konsul for Estland. I 1932 kjøpte familien prakteiendommen Huldrebakken, som ligger sydvendt mot Nidelven i bydelen Øya sentralt i trønderhovedstaden.

Bernhard junior er eldst av fem brødre og er tiltenkt å overta både bedriften og Huldrebakken. Men krigen skal sette dype spor både i firmaet og familien Brekke.

Lillebror Erling starter tidlig arbeidet mot den tyske okkupasjonsmakten.

– Jeg tok oppdrag for den engelske etterretningstjenesten, i samarbeid med både den svenske og finske e-tjenesten, forteller Erling.

Begge i livsfare

Men allerede 17. juli 1941 blir han arrestert og satt i fengsel på Vollan i Trondheim. Trekvart år senere kommer dødsdommen. Konsulen gjør selvsagt alt i hans makt for å få sønnen benådet. Så kommer det umulige ultimatumet fra tyskerne.

– Hvilket valg har vi egentlig? spør faren under den skjebnesvangre samtalen med Bernhard.

– Vi har ikke noe valg, svarer Bernhard – Jeg kan ikke leve med å si: Skyt broren min!

Dermed blir begge brødrene utsatt for livsfare. Erling får ti års straffearbeid i Tyskland. Bernhard må melde seg inn i NS og skal til den beryktede Østfronten.

Bernhard venter på innkalling. I oktober 1942 skyter tyskerne ti sivile i Trondheim. Den opprinnelige navnelista inneholdt 25 navn. Ett av dem var konsul Brekke. Men han er ikke blant de ti, det er derimot tre venner av familien.

– Som NS-medlem orket jeg ikke å bo i Trondheim lenger. Jeg flyktet til Oslo og ble innkalt til tjeneste seks måneder senere, sier Bernhard.

Han tror tyskerne tok hensyn til hans situasjon. Han blir sendt til en ren tysk avdeling, og slipper å være sammen med andre nordmenn. Etter en periode med utdanning og trening, blir han tilbudt å bli offiser.

– Det var en mulighet jeg grep begjærlig. Det innebar nemlig seks måneders ekstra utdanning. De fleste skjønte at tyskerne var i ferd med å tape krigen, og far skrev til meg at jeg måtte prøve å holde meg i Tyskland så lenge som mulig.

Men Hitler nekter som kjent å gi seg, og til slutt kommer tiden for fronttjeneste. Bernhard har forpliktet seg til seks måneders krigstjeneste. Slik ender han som løytnant i SS.

Selvmordsplaner

Bernhard senior må feire julen alene på Huldrebakken. Alle hans fem sønner er borte på grunn av krigen. Kona tålte ikke påkjenningene og er blitt innlagt på psykiatrisk sykehus.

Erling soner nå i den beryktede arbeidsleiren Schülp i Nord-Tyskland. I løpet av én vinter dør halvparten av fangene i leiren av tuberkulose.

– De satte oss til å stikke torv. Vi måtte levere fem ganger så mye som en vanlig arbeider. Jeg ble slått, men slo du tilbake, ble du slått i hjel. Det var så grusomt at jeg faktisk hadde bestemt meg for å ta mitt eget liv. Jeg sto klar til å løpe utfor et stup på tre meter inne i leiren, med hodet først mot stengrunnen under. Men i samme øyeblikk lød matsignalet. Jeg var så utsultet at jeg bestemte meg for å spise først. Og siden tenkte jeg ikke mer på det, forteller Erling.

I grenseområdet mellom Finland og Russland er Bernhard flere ganger millimeter fra å bli drept.

– Under tilbaketrekningen satt jeg og to tyskere på en benk. Plutselig ble vi beskutt. Vi to på sidene kastet oss ned. Han i midten ble truffet av fire kuler og døde momentant.

I området ved Rovaniemi løper han seg rett inn i en bombe fra en bombekaster, men slapp unna med et kne fullt av splinter.

Besøkte broren

Etter et sykehusopphold i Tromsø, bærer det videre til fronten i hjertet av Europa. I Berlin får han betennelse etter et skudd i låret, men slipper så vidt amputasjon.

– På dagen seks måneder etter at jeg startet, 6. februar 1945, ble jeg innkalt til min kommandant. Han sa: ”De er fristilt og kan dra hjem!” Men det tok meg over tre måneder å komme meg hjem. De allierte bombet jo Tyskland dag og natt.

I april får han besøkt broren i arbeidsleiren.

– Jeg tok med meg smør og sukker, regnet med at du ikke hadde det, smiler 96-åringen.

– Du kom løpende opp trappa tre trinn om gangen. Ble du overrasket da du så meg der i SS-uniform?

– Ja. Men du var jo flott i den også da. Det gjorde et veldig inntrykk på alle som var der. Etterpå ble jeg behandlet mye bedre. Jeg hadde jo en bror i SS!

Etter krigen får konsul Brekke endelig gode nyheter. Bernhard kommer hjem, og Erling blir sendt til Norge med de hvite bussene. Julen 1945 er utrolig nok hele familien samlet på Huldrebakken igjen.

Men problemene er ikke over. Bedriten er så godt som lagt i grus. Og for Bernhard venter arrestasjon og krigsoppgjør.

– Verken far eller jeg kunne jo si sannheten så lenge krigen varte. Da hadde tyskerne skutt Erling med en gang.

Flykter fra ryktene

Konsulen forteller historien til alle han møter. Men bitterheten mot overløpere er spesielt stor i Trondheim, der Rinnan herjet vilt under okkupasjonen.

Det blir flere runder i rettsapparatet. Den første dommeren får servert Bernhards historie og utbryter: ”Brekke, De har intet her å gjøre!” Bernhard blir likevel dømt for å ha kjempet for tyskerne. Men dommen blir mild på grunn av at ”handlingene ble utført som følge av en tvangssituasjon”, som det heter i domspapirene.

Bernhard får støtte fra uventet hold. Den beryktede tidligere sjefen for Falstad fangeleir, Gerhard Flesh, vitner til hans fordel: ”Jeg husker at det for Bernhard var kun det å redde broren.”

Den endelige dommen blir ikke klar før i 1948. Totalt soner Bernhard drøyt seks måneder. Men eldstebroren har for lengst flyttet til Oslo. De ondsinnede ryktene førte til at han valgte å takke nei til både familiebedriften og Huldrebakken. I stedet blir det paradoksalt nok lillebror Erling, som overtar begge deler.

Yoga mot traumer

I tillegg til direktørrollen i en bedrift som brødrene i fellesskap klarer å bygge opp igjen etter krigen, blir Erling også en pionér innen yoga og transendental meditasjon i Trondheim og Skandinavia. Meditasjonen hjelper ham ut av en lang periode med mareritt og dårlig psykisk helse. I dag er det hans sønn Trond som driver firmaet og bor på Huldrebakken.

Bernhard bor lenge i Oslo, før han gifter seg med en dansk overklassekvinne. Sammen pendler de mellom Danmark og California i en årrekke. Bernhard blir værende i California i syv år etter at kona dør, men i 2006 velger han å flytte tilbake til Norge og Bærum, der han har to sønner og barnebarn.

– Jeg har ofte tenkt på hvor takknemlig jeg er for det du gjorde den gangen, sier Erling stille.

– Men du ville ha gjort det samme for meg, utbryter Bernhard umiddelbart.

– Jo, en skulle tro det, reflekterer Erling.

Historien har gjennom årene vært kjent i familien, men brødrene har ellers snakket lite om sine dramatiske krigsopplevelser.

– Jeg mener det er en privat sak, men synes det er greit at historien nå kommer ut. Jeg er jo i mitt 97. år og kan jo egentlig gi blaffen i alt, humrer Bernhard med glimt i øyet.

Oppreisningen føler han at han fikk på 50-årsdagen. Da kom 15 av hans gamle venner fra Trondheim på 1930-tallet til Danmark for å feire.

Blottet for bitterhet

Noe av det mest bemerkelsesverdige i møte med brødreparet, er det totale fraværet av bitterhet.

– Yogaen og meditasjonen har lært meg å tenke positive tanker. Har du indre ro, har du alt. Uten indre ro har du ingenting, sier Erling.

– Jeg er ikke bitter. Det hjelper ikke, supplerer Bernhard. – Jeg ble jo dømt etter norsk lov. Jeg synes jeg slapp billig. Jeg er den siste til å klage.

Foto: Fra boken "Brødre i krig", Pax forlag