Kommentar
«Det knøyt seg i magen. Jeg har skutt en heltemodig ektefelle som ofret seg»
En jegers bekjennelser.
KOMMENTAR: Jeg er jeger! Ikke en sånn med kamuflasjeklær, rullings og Norsk Elghund Grå. Jeg er en sånn med knickers, sixpence og et par Engelsk settere som jeg liker å jogge med.
Isteden for svartkjele har jeg en espressokanne som jeg kan sette på gassblusset. Jeg har med batteridrevet visp og nyter gjerne en kaffe latte ved bålet. Jeg er glad i telt og hytteliv, men du verden så godt det smaker med fireretters på Tuddal høyfjellshotell etter en dag i fjellet.
Faren min var også jeger, og på den tiden jeg vokste opp var det rett så vanlig at vi skøyt på blink på fritida. Det er nok andre tider nå. Faren min fortalte meg at jeg var en knakende god skytter. Etter å ha jaktet i ganske mange år har jeg innsett at faren min var mest opptatt av å bygge opp selvtilliten min. Noe særlig god skytter er jeg nok ikke.
Uansett er jeg altså blitt en relativt ivrig jeger, og mine skyteferdigheter er trolig bra for fuglebestanden. Jeg har en følelse av at fuglene kjenner meg igjen.
"Slapp av, det er bare'n Stamland som er ute for å lufte bikkjene og smelle med hagla." Av og til er det en skjebnesvanger holdning.
En kompis som heter Christian, og jeg var en gang på jakt opp i skogen. Tiden har gjort det slik at man nesten må ha med like mange batterier som skudd, for å få all teknologien til å spille på lag, og det er ikke bare bare å passe på alle duppedingser man har med. Christian hadde mista GPS-en sin og måtte gå og leite etter den. Mens jeg venter ser jeg med ett ei orrhøne. Hu sitter på bakken drøye 20 meter foran og aner fred og ingen fare. De er jo flotte disse dyra i det fri, men er man jeger så er man jeger. Jeg tenker meg om et par strakser, før jeg legger an børsa.
BANG! Ei høne nede for telling. Brått flyr det opp ei til, men det ble rett for mye for meg, så den prøvde jeg ikke å skyte en gang. Jeg går bort til fuglen og ser raskt at dette ikke er noe orrhøne. Dette må da være Jerpe?
Christian har hørt smellet og kommer bort. Han har med faunabok, og vi slår opp:
"Jerpe er et ettertraktet jaktbytte. Den har et lyst og fint kjøtt og er lett å skyte fordi den ikke er sky."
Jeg kjenner stoltheten synker noe før vi leser videre.
"Jerpa er monogam, og ikke sjeldent søker den ene oppmerksomhet for å rette fokus bort fra partneren."
Jeg har altså skutt en heltemodig ektefelle som ofret seg. Det knøyt seg i magen og fatter'n vendte seg nok i graven. Jeg har tenkt mye på den etterlatte i ettertid!
Hvorfor jakter jeg da, jeg som er så glad i dyr og dårlig til å skyte?
Selv om en og annen rullingskonge nok vil nekte, er det mye «bromance» på jakt. Jakt er et maskulint cover for lange turer i fjell og skog, for å nyte et glass med noe godt foran peisen og skravle om gamle dager og framtida! Jakt er samhold og lidenskap for naturen! Jakt er samspill med hundene! Jakt er fred og ro, og for meg en avkobling der jeg er absolutt til stede i nuet! Mindfullness som begrep har kanskje nådd frem til indre Rendalen også, og det er nettopp det jakt er.
Jeg har fulgt med på debatten om ulv i norsk natur. Først og fremst er det viktig å påpeke at det ikke kun er to motpoler som står mot hverandre i debatten. Med dette innlegget forsøker jeg å få frem at jegerstanden er like mangfoldig som samfunnet ellers.
Når debatten raser kan man få et inntrykk av at alle jegere er blodtørstige ulvehatere, spesielt hvis man leser kommentarfelt på Facebook. Slik er det ikke! Nå gir nok ikke innledningen på dette innlegget meg noen kred i de mest hardbarka jaktmiljøer, men ingen kan ta fra meg at jeg er jeger.
Jeg kan ikke tale på vegne av en storviltjeger eller grunneier i ulvesonen, like lite som de kan tale på vegne av hele jegerstanden.
Vi må innse at det å akseptere ulv i norsk natur, vil innebære noen konsekvenser. Diskusjonen må omhandle hvilke konsekvens vi kan akseptere. Selv om vi snakker om en begrensning i ulvestammen, tror jeg vi må innse at mange av de som demonstrerer mot stans i ulvejakta ikke ønsker ulv i norsk natur i det hele tatt.
Vi som bor i bynære strøk må også akseptere at det er et poeng å høre på de som faktisk opplever ulv på tunet. Vi som jegere kan ikke gjemme oss bak at dette bare handler om beitedyrs sikkerhet, vi bør være ærlige og erkjenne at dette i stor grad dreier seg om kvessede albuer og et ønske om å dyrke vår hobby i fred.
Jeg er usikker på hva løsningen bør være. En kontroll og begrensning i bestanden må det selvsagt være. Vi har sett oppslag i aviser om hunder som er tatt rett utenfor eget hjem. En slik konsekvens mener jeg vi ikke kan akseptere, for meg er det et tegn på at det er blitt for mange og for lite sky ulver. Det er ikke lenger «Ulv Ulv», det er «Ulv!».
Per nå opplever jeg en usikkerhet rundt hvem jeg kan stole på i forhold til hvor mange ulv vi har og hvor de er. De som deltar i debatten må roe ned gemyttene og bygge tillit. Jeg stoler like lite på enkelte ulvemotstandere som jeg gjør på enkelte forskere, jeg har et inntrykk at det er mange underliggende interesser som råder. Det blir uansett spennende å følge debatten fremover.
Hvis noen lurer; jerpebrysta ble varmrøkt og spist akkompagnert av hjemmelaget ripsgele med en god rødvin til. Det smakte fantastisk! Jeg er for øvrig klar over at jeg bommer av og til og holder igjen vanskelige skudd. Det å forveksle Jerpe med Orrhøne kan skje, det betyr ikke at jeg skyter på alt som leer på seg! Det var kun én jerpe som ble skutt i forbindelse med skriveriet av dette innlegget, ingen andre dyr ble skadet.
Denne kommentaren ble først publisert på Facebook.
Denne saken ble første gang publisert 13/02 2017.