Det er nesten 40 år mellom Sigbjørn og Ina. Likevel er de gode venner

Han er kjent som finansminister og fylkesmann, hele Norges kloke, trauste og «godslige» Sigbjørn Johnsen (74). 

Hun, Ina Libak (35), var leder i AUF og ble skutt og alvorlig skadet da terroren rammet Utøya 22. juli 2011, og er nå en erfaren sosionom og politiker i mammapermisjon.

De sitter og skriver hilsener i forhåndsbestilte eksemplarer av boken de har skrevet i fellesskap – «Den langsomme tryggheten» – da Familien kommer for å prate om temaet i den. Det kan oppsummeres i ett ord han er veldig glad i: Generasjonskontrakten.

– Det er et ord jeg har brukt siden jeg ble finansminister i 1990. Og det beskriver velferdsstaten vi er så heldige å være en del av, oppsummerer han på lun hedmarksdialekt. 

En gang cirka da, for rundt 34–35 år siden, sto han som en rundt 40 år gammel mann med en baby i armene sine. Det var Ina, datteren til en Arbeiderparti-kollega, som fikk hans oppmerksomhet. Selv så han et nydelig lite barn, med fremtiden foran seg. Og at han og den lille en dag skulle bli gode venner, var ikke en tanke som engang streifet ham. 

– Jeg ble selv far for første gang i 1991. Når du får barn, skjer det noe med deg. Du får et annet utsyn på livet, reflekterer han.

Ina, som sitter smilende og lytter, har sønnen Arthur på fire måneder med seg og vet fra eget liv at det er sant. Og denne dagen knytes enda to generasjoner sammen da Sigbjørn løfter den lille gutten opp og inntil seg. 

Sett i lys av deres første møte, er det et rørende øyeblikk. Tre generasjoner, født i helt ulike tidsepoker, blir på et vis et bilde på livets gang. Og at politikk og levd liv henger sammen, bekreftes i vårt møte. 

– Vi lever i en tid med store kontraster. Nå trengs fokus på den langsomme tryggheten som motvekt til den raske frykten. Det finnes ingen raske løsninger på uroen i verden. Langsomheten er løsningen, reflekterer de to.

Nærheten han fikk

Tillit og trygghet må bygges sakte, sikkert og godt. Gjennom langsom trygghet ble velferdsstaten bygd. Gjennom langsom trygghet skal vi igjen få det bedre.

Sigbjørn husker sin barndom som akkurat det. Trygg. Og i oppveksten levde generasjonene tett på hverandre og tok vare på hverandre. På et vis gikk tiden saktere på den tiden, slik han minnes det. 

– Jeg ble født inn i en generasjonskontrakt. Vi bodde et halvt år i Gausdal hos min mors foreldre, for så å flytte til Stavsjø i Hedmark, hvor fars foreldre bodde. Jeg hadde barnehage og SFO hjemme og hadde generasjonsmøter fra første dag. Bestefar lærte meg å bruke øks og sag, og jeg fikk omsorg og nærhet, forteller han. 

Når han setter seg på en stubbe i skogen og tenker tilbake på oppveksten, føler han først og fremst takknemlighet. Da tenker han at han er heldig, som har opplevd det beste av to tidsepoker. 

– Vi hadde ingen materiell overflod, utnyttet alt på grisen som ble slaktet, men hadde likevel det vi trengte. Etter hvert kjøpte foreldrene mine sitt eget hus. Og gjennom livet opplevde jeg oppturen i det norske samfunnet, hele oppbygningen av velferdsstaten, oppsummerer han.

Den nye tiden

Ina, som fikk barndommen på Løten og Averøy, fikk en helt annen oppvekst enn Sigbjørn. Født inn i den nye tiden, ble hun materielt sett et privilegert norsk barn på 1990-tallet. 

– Det interessante er at vi har fått mye bedre råd, men vi er ikke blitt lykkeligere. På mange måter er livet tøffere for mange i dag, og det er ikke min generasjons skyld at det er blitt som det er blitt, resonnerer hun. Sigbjørn nikker. 

– Vi som er pensjonister nå er den heldige generasjonen, for vi fikk med oss alle mulighetene som vokste frem. Vi er den rikeste generasjonen noensinne og har mye større frihet enn pensjonister hadde før. Fordi vi fortsatt har mye å bidra med er det ekstra viktig at vi blir brukt, mener Sigbjørn.

Det er hans håp at vi i fremtiden blir flinkere til å bringe gamle og unge sammen, både gjennom boliger, sosiale tilbud og ren frivillighet. 

– Jeg har barn på Inas alder og er i den heldige situasjonen at deres venner kommer på besøk, så jeg får unge tanker og livskraft inn i livet gjennom det, sier han. 

De to er ikke lenger bare partikolleger, men nære venner, som snakker om det meste. De drar nytte av hverandre erfaringer og refleksjoner. Gjennom møtene de har, utvides horisonten. Og de blir klokere.

– Jeg vokste opp i en helt annen tid enn Sigbjørn. Samtaler med ham har fått meg til å innse at vi har veldig mye å være takknemlige for. 

Rådet fra en eldre venn

Ina bærer med seg Utøya-terroren. Å kalle henne heldig er vanskelig sett i lys av det, men hun overlevde, og er i dag mor til to barn. De siste månedene har hun hatt muligheten til å leve i tråd med hva hun og Sigbjørn skriver om: Saktere. Takket være gode barselpermisjonsordninger. 

Da hun ble rammet på Utøya og skulle stable livet på beina igjen, ble den langsomme tryggheten det som hjalp mot den raske frykten. Nå minner hun om at vaksinen mot krigsfrykt og sjelelig uro er den samme. 

– I min tilværelse er det ofte mange raske beslutninger som må tas, men når du får en baby får du den viktigste jobben, som må ta tid. Da handler alt om at barnet skal få erfare at verden er trygg. Så jeg prøver å leve saktere og være til stede i øyeblikkene, sier Ina. 

Hun føler at hun blir roligere av å være sammen med Sigbjørn, både fordi han er sindig og snakker saktere, men også i kraft av livserfaringene han deler. 

Som hedmarkinger er de begge opptatt av trær. Og de drar paralleller til modertrærne, som beskytter småtrærne gjennom å skygge for solen, slik at de ikke vokser for fort. 

Båndene mellom oss

Hvordan rigger vi livene våre? Velferdsstaten har tatt ansvaret for mye. Hva Ina og Sigbjørn tenker, er at vi i større grad bør ta oss tid til menneskelige møter og våge å åpne døren for nye relasjoner og vennskap.

– Vi ønsker oss møteplasser på tvers av generasjoner. Ungdom, som ikke har det bra kan møte eldre som har det bra, sier Ina. 

– Det menneskelige samkvemmet er selve limet. I sårbare faser trenger vi alle en trygg hånd, supplerer Sigbjørn. 

Ikke underspill rollen som nabo eller medforelder. I vennskapsnytte ligger også samfunnsnytte. Alt henger sammen med alt, er innholdet i det de sier.

– Det viktigste vi som samfunn gjør er å bygge mennesker på verdier som står støtt i vanskelige tider, slår han fast, og minner om at vi har bygd Norge gjennom samarbeid og fellesskap. I møtet med det utrygge er det alltid best å stå sammen. 

Vennskapet

Når de sitter sammen og prater, er det lett å se at de kjenner hverandre godt, men vennskapet er relativt nytt. 

Ina vokste opp uten å ha annen kontakt med Sigbjørn enn korte møter i Arbeiderparti-sammenhenger. Det var da hun ble med i programkomiteen i 2018 at de ble kjent som to voksne. 

– Ina tok på et tidspunkt initiativ til å skrive en kronikk, og samarbeidet resulterte i denne boken. Å snakke sammen om livet når man tilhører to generasjoner, er givende og spennende, sier Sigbjørn.

Han mener bestemt at vi har det for travelt i tiden og må roe ned, slik at vi bedre kan registrere hvordan det er å leve. Så det er hva han råder Ina til nå: Nyt å være mamma. Utnytt velferdsgoden som gir deg mulighet til å være til stede i øyeblikkene med barnet ditt.

Dagene hans er blitt langsommere. Han er pensjonist og har god tid til å tenke og reflektere. Bestefar har han ennå ikke blitt, men han snakker ofte med barna sine. 

 – Når jeg trenger digital hjelp, ringer jeg dem. Når de har ting de opplever som vanskelig eller trenger å snakke med noen, ringer de meg. Deres generasjon er flinkere til å åpne seg, konstaterer han. 

Ina lytter. Også hun ser magien i dialog og nærhet på tvers av alders­forskjeller. 

 – Vi har en tendens til å omgås i aldersklynger. Småbarnsmødre er sammen med andre småbarnsmødre. Nå opplever jeg gleden som ligger i å møte mennesker som har vokst opp i en annen tid, som har helt andre livserfaringer. Vi er ment å leve side om side, konstaterer hun.