«...det eneste jeg ikke har prøvd er crack og herion»

- Heldigvis har jeg en fantastisk dame jeg er gift med. Takket være henne er jeg her i dag, jeg var helt nedkjørt, sier han til Finnmarken.

Det er onsdag, og fortellerkveld på Nordpol kro i Vardø. Her fortalte vardøfolk sine historier, og en av dem er sterkere enn andre. På scenen sitter Birger Knudsen (56), Birger som for få uker siden fikk prøve seg som ordfører, han som til stadighet taler Kystpartiets sak, og som gjerne tar samfunnets svakestes behov med seg til bystyret.

Det er ikke tilfeldig.

I 17 år levde nemlig Birger Knudsen et liv i rus, han drakk og spiste piller, og både jobb og familie måtte vike for det som for ham var det viktigste: rusen.

- Det eneste jeg ikke har prøvd, er crack og heroin, ellers har jeg gjort alt, alkohol, narkotika, piller. Uansett hva du skal gjøre, er det kun en ting som står i hodet på deg, nemlig hvordan du skal skaffe ditt og datt. Rusen er nissen på lasset, som er med deg overalt, forteller Birger Knudsen.

Edru helt til polet

Birgers rusliv startet tidlig, og fulgte ham inn i arbeidslivet, og inn i jobben ved luftforsvaret i Vardø, der han hadde offiserrank. Og det var ikke akkurat vanskelig å være alkoholiker i forsvaret.

- Jeg hadde en sjef som forsto problemet, og som sa til meg at «du er alkoholiker». Han ordnet meg en avtale med legen, som gjorde at om jeg ikke kom på jobb, fikk jeg en sykemelding som gjaldt så lenge festen varte, forteller Birger.

Men til slutt mente sjefen at nok var nok, og Birger Knudsen ble innlagt ved Finnmarksklinikken i Karasjok.

Med det ble han edru for første gang på lenge, og forble rusfri - så lenge oppholdet varte.

- Der var det jo et trygt miljø, men alle de andre som var der var jo også rusmisbrukere. Så når terapeutene var ute av rommet, var det fyllehistorier det gikk i. Da jeg ble skrevet ut, var det også en kar fra Vadsø som skulle hjem, og vi kjørte sammen fra Karasjok. Da var vi edru i 30 mil, vi kjørte rett på polet. Tirsdagen var jeg på jobb i luftforsvaret, og da sjefen lurte på hvordan oppholdet hadde vært, svarte jeg helt topp! Uka etter var jeg sykemeldt igjen, forteller han.

Presset til innrømmelse

Men heldigvis så kona hva som skjedde. I det skjulte snakket hun med rusklinikken Vangseter på Jevnaker, og plutselig fikk Birger en telefon.

- Jeg skjønte jo ikke hvorfor de visste alt om meg, men de sa at jeg bare skulle komme til dem, så skulle de hjelpe meg, sier Birger.

Med det startet de tøffeste ukene i Birgers liv.

- På Vangseter ble jeg møtt av folk som sa «hei, jeg heter ditt og datt og jeg er alkoholiker». Jeg satt og svelget og ventet på at det skulle bli min tur, men jeg sa at jeg var alkoholiker jeg også, det var første gang jeg innrømmet det. Det var knallhardt på Vangseter, de kalte en spade for en spade, og du måtte innrømme alt, forteller han.

På toppen av det hele ble også familien invitert med på terapien.

- Det var sikkert fint for dem å få muligheten til det, kona mi og døtrene mine. Men jeg må si at det var steintøft, fyttirakkeren, sier Birger, han ser på intervjuer Bill Iversen på den andre siden av bordet, han har blitt tykkere i stemmen nå.

- Nei, jeg klarer ikke si det. Men det gjør noe med deg når du forstår at rusmisbruket ditt går ut over barn på ti og fire år. Det var en del av terapien, sier han.

Hjalp andre

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Og ved hjelp av de tøffe takene, kan Birger Knudsen nå se tilbake på året 1989 som vendepunktet, som det året det nye livet startet. Fra Vangseter tok han med seg en liste over hva han kunne gjøre og ikke, og fulgte denne slavisk, og om livet ble for tøft, så tillot arbeidsgiver korte opphold på Vangseter til fristelsen ga seg.

Til slutt hadde Birger hodet såpass høyt over vannet at han begynte jobben med å hjelpe andre. Sammen med to andre tørrlagte alkoholikere i Vardø tok han rusmisbrukere med seg på opphold på kommuneeide «Sorgenfri» i Jarfjord, de reiste rundt og holdt foredrag i Finnmark, og en stund fungerte han som barneombud i Vardø, han fortalte sin historie til ungdommen som et ledd i et rusforebyggende arbeid. Men etter mange år på dette viset, måtte han til slutt gi opp.

- Jeg gjorde jo alt sammen gratis, jeg utleverte livet mitt til alle, og da gikk jeg rett på sak, det var mange som satt og skreik etterpå. Men jeg fikk jo høre like mange historier selv, og de historiene gikk sånn inn på meg. Det ble for tøft, forteller Birger til Finnmarken.

Får rusen fra livet

Men likevel er han glad for at han gjorde det, for at han inviterte både ungdom og andre rusmisbrukere inn i sitt mørke. Nå skulle han ønske at flere ville bruke ham som ressurs - om ikke på samme måte.

- De prioriteringene fylkeskommunen gjør for rus og psykiatri får stor konsekvens for kommunenes sosialbudsjett, og jeg mener de ikke tenker langsiktig når de vil kutte i Klinikk Nord. Jeg skulle ønske de ville høre på hva tidligere rusmisbrukere har å si, jeg har flere ganger sagt at de bør innkalle meg på møtene, så kan jeg gi en kortversjon av hvordan det er å leve i et rusmiljø. Så kan de få et bedre bilde av hvor de kan spare penger, sier han.

Selv er han glad for at han karet seg ut av alkoholrusen, og nå går inn i sitt 25. år som rusfri. Mens han i begynnelsen syntes det var slitsomt å bevege seg utendørs etter tørrleggingen, klarer han seg nå fint, det er null problem velge cola eller kaffe framfor ølen ved disken på Nordpol kro.

- Det fins så mange andre typer rus i livet. Det å oppleve noe i livet er også rus, det å føle at man mestrer noe, sier han.

Les flere saker i Finnmarken