Desertørens sang
Empatisk og relativt ambivalent om amerikanske soldater som vender hjem fra krigen i Irak – for så å bli tvangssendt tilbake igjen.
Stop-Loss - USA 2008. Regi: Kimberley Peirce. Med: Ryan Philippe, Abbie Cornish, Joseph Gordon-Levitt, Channing Tatum, Timothy Olyphant
Aldersgrense: 15 år
LES UKENS FILMANMELDELSER HER.
Krigføringen i Irak møter stadig sterkere kritikk fra den amerikanske befolkningen generelt og de som arbeider i Hollywood spesielt. For tiden kan vi nemlig se en bølge, for ikke å si ørkenstorm, av filmer som retter sterkt skyts mot både USAs styresmakter og soldater.
Regissør Kimberley Peirces første film siden Boys Dont Cry (1999) er imidlertid på de sistnevntes side. Men ikke spesielt positiv til behandlingen de førstnevnte gir dem.
Stop-Loss forteller om en vennegjeng som kommer hjem til Texas fra det de tror er endt militærtjeneste i Irak. De tas i mot som helter, men har store problemer med å finne tilbake til sine tidligere liv. Sersjant Brandon King (en svært god Ryan Phillippe) blir offer for den lille skriften i soldatkontrakten, og skal tvangssendes tilbake til krigen. Angivelig et reelt og utbredt fenomen, som har gitt filmen sin tittel. Men den traumatiserte King vil heller desertere enn å returnere.
Herfra blir filmen en slags road movie, hvor King og venninnen Michelle (en også meget god Abbie Cornish) oppsøker andre veteraner som lever i elendighet, mens de forsøker å skaffe ham et nytt liv i utlendighet.
Regissøren er svært opptatt av å vise de negative konsekvensene av myndighetenes inhumane praksis med tilbakekalling og manglende oppfølging av veteranene, men hennes hovedanliggende er hele tiden menneskeskjebner framfor systemkritikk. Hun viker heller ikke unna beskrivelser av de hjemkomnes patriotisme. Med litt godvilje kan Stop-Loss sies å være politisk ambivalent, og det kan sågar hende noen vil mene at den burde tatt et klarere standpunkt mot krigen.
Ikke desto mindre blir filmen noe insisterende, da den knapt inneholder en eneste scene som ikke handler om ekssoldatenes traumer og problemer. Dette gjør at fortellingen framstår stram og fokusert, men også at karakterene innimellom føles litt som megafoner for filmskaperens budskap.
Dette forekommer imidlertid kun unntaksvis. Stop-Loss er preget av kyndig personinstruksjon og troverdige menneskeskildringer, og ved å holde seg konsekvent på individplan klarer den å gi et sterkt inntrykk av hvor ødeleggende krigen er for de involverte. For stadig flere av dem er det dessverre ikke bare å si hell no.