Derfor elsker vi Premier League

Pris din skaper, kjære fotballsupporter. Endelig er Premier League tilbake! Etter en tilsynelatende uendelig sommer med slapp tippeligafotball og Copa America på dårlige internettstreams midt på natta som mildt sagt laber erstatning, er det igjen duket for ni deilige måneder med drama, glede og fortvilelse om hverandre.

De fleste nordmenn kjenner til historien bak vårt kjærlighetsforhold til engelsk fotball siden den spede starten med ukentlige tippekamper på NRK i 1969. Men det er naturligvis flere gode grunner enn tradisjon og historie som gjør at et forhold blir varende livet ut. Vi har sett på det vi mener er mest fascinerende ved det vidunderlige universet kalt Premier League.

Underholdende fotball

Tradisjonelt sett har engelsk fotball vært åpnere, mer offensiv og på mange måter “ærligere” (og mer taktisk naiv ifølge onde tunger) enn de andre prestisjetunge europeiske ligaene.

Skillet her var nok enda tydeligere i Premier Leagues innkjøringsperiode på 90-tallet, men til tross for lag som Chelsea, United og Arsenals stadig mer kontinentale tilnærming er det fortsatt noe helt eget over måten britene spiller fotball. Hvor ellers ser du et topplag som Arsenal lede 4-0 til pause på bortebane mot middelhavsfarerne Newcastle, for så å rote det vekk i andre omgang?

Ikke i Spania eller Italia i hvert fall.

Newcastle har vært involvert i utallige klassikere, men mot Liverpool på Anfield i 1996 gikk det dog ikke skjærenes vei. Likevel var dette en fantastisk fotballkamp, som det fortsatt snakkes om selv 15 år senere:

Kontroverser og skandaler

Premier League har helt siden starten vært spekket med kontroversielle og utskjelte spillere. Navn som Eric Cantona, Paolo Di Canio, Joey Barton og ikke minst Vinnie Jones har like ofte fått oppmerksomhet for sine mørke sider som for sine evner med en ball i beina.

Stjernespillere som Ryan Giggs, John Terry og Ashley Coles frenetiske utenomekteskapelige aktiviteter på hotellrom i hele Storbritannia har for øvrig også gitt fansen mye ammunisjon til tribunehets.

Men de to mest minneverdige skandalene som har skjedd på banen er det riktignok to av PL-historiens fargerike importer som har stått for.

Hvem kan noensinne glemme Cantonas beryktede kung fu-spark på Selhurst Park?

Eller Paolo Di Canio som dyttet dommer Paul Alcock etter å ha blitt utvist for Sheffield Wednesday?

Hardhausene

Når man skal beskrive engelsk fotball er dueller, taklinger og hardhauser med brukket nese noe av det første de fleste tenker på.

Nittitallshelter som Tony Adams, Vinnie Jones, Roy Keane og Neil Ruddock ville nok fnyst av dette, men selv om fotballen utvilsomt har blitt mer sofistikert siden deres glansdager, lever denne tradisjonen videre også i 2011.

Og heldigvis er det fortsatt slik at det som regel er snakk om en “hard, but fair”-tilnærming til spillets fysiske aspekter.

Vi husker alle kritikken som haglet mot Birminghams Martin Taylor etter hans horrible takling på Arsenals Eduardo i 2008. Og hvordan selv Manchester United-fans tok avstand fra Roy Keanes planlagte hevnaksjon mot Alf-Inge Håland for ti år siden.

Heldigvis vil man aldri se ekte fans av britisk fotball klage over fysisk spill, så lenge det er innenfor spillets regler. Og dersom en spiller forsøker seg på filming, handsing eller annen juks, kan du også være sikker på at han vil få høre det fra fansen igjen og igjen. Helt til han slutter med det.

De mange duellene mellom allerede nevnte Roy Keane og Arsenals Patrick Vieira er kanskje det beste eksempelet i PL-historien på knallhard, men fair rivalisering. Begge var kapteiner og midtbanesluggere for sine respektive lag, og til tross for den berømte krangelen i tunnelen på Highbury i 2005 ble utrolig nok aldri den nesten ti år lange “krigen” mellom de to til noe direkte stygt på banen.

Spektakulære mål

I løpet av en Premier League-sesong er de mange skuelystne alltid garantert en rekke flotte mål.

Spillere som Paul Scholes, Dennis Bergkamp og Steven Gerrard er tre navn man fort trekker fram når man snakker om skikkelige kremmerhus.

Men for oss er det en vaskeekte Southampton-legende som er engelsk fotballs premissleverandør av lekre scoringer i PL-æraen. Vi snakker (som du sikkert har skjønt) ikke om Claus Lundekvam, men gode, gamle Matt Le Tissier. I sine glansdager på 90-tallet scoret han, slik vi husker det, bare pene mål.

Se videoen under for prov på at dette ikke er et tilfelle av selektiv hukommelse.

Med navn som Aguero, Rooney, Van Persie og Suarez blant angrepsspillerne i årets Premier League må det da også være lov å håpe på mang en knallscoring i den kommende sesongen.

Mind games

Det er vanskelig å si noe om såkalte “mind games” uten å nevne ringreven Sir Alex Ferguson allerede i første setning.

Siden han tok over Manchester United i 1986, har den ærgjerrige skotten brukt media flittig for å skaffe seg et psykologisk overtak på sine utfordrere, og som regel har han da også gått seirende ut. I perioder har derimot storheter som Arséne Wenger og José Mourinho vunnet kampen både på banen og i media.

Mange avfeier denne typen mental krigføring som uviktig, men det er bare å se på forholdet mellom nettopp Ferguson og Wenger. Sistnevnte har ikke vunnet et viktig trofé på seks sesonger, og det er påfallende hvordan Sir Alex nå har en særs jovial tone med sin tidligere erkefiende. Tror dere denne idyllen vil fortsette dersom Arsenal vinner ligaen i år? Neppe.

På samme måte som det er vanskelig å ikke nevne Uniteds manager, er det to navn som for alltid vil bli forbundet med fenomenet “mind games”.

Vi snakker selvsagt om Kevin Keegan og Rafael Benítez.

Førstnevnte var manager for et herlig angrepsvillig Newcastle-lag på midten av 90-tallet, og ledet i 1996 på et tidspunkt serien med hele ti poeng. Før en kamp mot Leeds på Elland Road i innspurten hadde Ferguson insinuert at de helhvite ville legge seg fordi de heller ønsket Newcastle som ligamester.

Keegans menn vant kampen, men mange hevder likevel at hans emosjonelle “I’d love it if we beat them”-utsagn ble utslagsgivende.

Manchester United vant for øvrig ligaen med fire poeng til slutt. Og hva kan man si om Rafa Benitez og hans nøye preparerte liste med “fakta” fra januar 2009? Liverpool var da ligaledere, men Rafas motsvar til Sir Alex sine påstander om at scouserne ville implodere, anses av mange for å være øyeblikket United vant Premier League.

Supporterkulturen

Engelske fans regnes for å være blant de mest lojale og genuint fotballelskende tilhengerne i verden. Spanske, italienske og franske spillere som har fått oppleve deres lidenskap på nært hold, greier sjelden å holde sin begeistring tilbake når de blir spurt om støtten fra tribunen.

Kanskje ikke så rart, når man har vokst opp i land hvor tilskuerne piper og vifter med hvite lommetørklær selv når favorittlaget vinner.

I tillegg til dette har britene også utvilsomt en herlig “piss take”-kultur hvor erkerivaler, eksspillere og (selvfølgelig) deres egen klubb ofte får passet sitt påskrevet i form av supportersanger.

Enkelte mener at de stadige økende billettprisene og ståplassenes død har skjøvet ut arbeiderklassen og dermed gjort engelsk fotball fattigere, men heldigvis er det fortsatt langt igjen til det blir crickettilstander på tribunene.

Lag som Liverpool og Manchester United får ofte hets av sine lokale rivaler for å ha mange nordmenn i sin supporterskare. “Fuck off back to Norway” er sågar en av Everton-fansens faste tilrop når de to Merseyside-rivalene møtes.

Men samtidig er norske fans av ulike engelske lag etter hvert blitt kjent for å være både kunnskapsrike, engasjerte og lojale fans. Dette kan garantert dere som frekventerer fotballpuber i vårt langstrakte land skrive under på.

Hvis man tar det ut av sammenheng, kan det kanskje virke noe underlig at det sitter seks voksne karer ikledt Stoke-drakter på en pub i Trondheim og synger av full hals i 90 minutter. Alle vi som har et engelsk favorittlag synes derimot dette er den mest naturlige tingen i verden.

Hvorfor elsker DU Premier League? Si din mening i kommentarfeltet under!