«Dere må være glade i å pule»

(SIDE2): De topper itunes etter nylig å ha sluppet debutalbumet, og har over hundre konserter på samvittigheten. De mener Jarle Bernhoft tråkket opp løypa for musikksjangeren i Norge, men de følger mer med på hva amerikanerne gjør.

The band called Oh! møttes gjennom musikkstudiene og dannet bandet i 2011. Møt de fire nordlendingene Frode, Arnljot, Morten og Eirik.

Først av alt - bandnavnet?

- Det startet med bare navnet Oh! – vi ville ha noe kort og oppsiktsvekkende, men det korte og oppsiktsvekkende er også vanskelig å google, så da ble det The band Called Oh!

Hvor har dere inspirasjonen fra – soul og (Nord-)Norge er ikke så vanlig?

- Vi hadde en felles interesse for å gjøre noe inne det kan kalle afroamerikansk musikk. Vi hadde oppdragelse i forskjellige musikalske leire, og vi er summen av den musikken vi har vokst opp med. Alt fra hip hop, gammel soul,og jazz.

- At vi begynte med soul-greia var ekstra artig siden man tenker på det som litt mangelvare i Norge. Det er digg å gjøre noe som føles som noe som trengs i musikkmiljøet.

Ja, stilen deres er vel ikke utpreget norsk?

- Den er kanskje ikke det, men vi har aldri satt oss ned og tenkt markedssegment eller –plan. Vi har bare skrevet musikk slik vi vil den skal være. Alle har influert med sine ting, og så skrevet alt sammen. Musikken er en sum av oss alle. Særlig i starten hadde vi et minimalistisk sound på det, for vi har ikke trommesett. Jeg spiller perkusjon og synger. Men det letter også opp lyden litt og gir det mer rom.

- Vi får lett sammenlign med gamle ting av soul, det retro, men vi fire er ekstremt opptatt av hva som beveger seg innenfor denne musikksjangeren internasjonalt. Hvem er det som tar musikken videre, hva skjer i 2014.

Så, hvem tar den videre i våre dager?

- Vi har hørt mye på Robert Glasper. Frank Ocean har vært kjempeviktig, og the Weekend. Drake, Rihanna og Beyonce er veldig inspirert av 90-tallet og ting vi også er inspirert av, vi synes mye av det de gjør er kult.

Hvem i  Norge drar dere veksler på da?

- Jeg tror folk på et vis trekker veksler til tidlig Jarle Bernhoft. Det han gjør nå er veldig langt fra det vi gjør, men han har tråkket litt vei for at folk skjønner at det kan være marked for slik musikk i Norge. Vi opplever også at vi appellerer til jazzpublikummet, og har fått spille på flere jazzfestivaler.

- Vi har jobbet jævlig hardt i tre år, og for oss er det kjempedeilig at det når er folk som vil jobbe med oss, og har troa på oss og vil hjelpe oss. Det var viktig for oss å leve ut drømmene våre på den første plata, så den fikk bli ferdig når den ble ferdig. Men ellers har det vært viktig for oss å gi de som digger oss ting hele tiden. Det er mange om beinet som står klare til å ta plassen din hvis ikke. Det løsner for oss nå, men vi har jobbet i lang tid for det.

Hva kan dere si om albumet?

- Plata er på en måte 2014-take’t på soulmusikken, og slik vi ser for oss at soulmusikken skal gå videre. Selv om vi ikke er verdens eller Norges største band, er det viktig for oss å ta musikken videre. Så det er vel slik vi har tenkt hele konseptet. Ikke stå på stedet hvil, men finne ut hvordan vi kan utfordre videre.

Og hvem er det typiske publikummet deres?

- Det er ganske spredd. Vi trodde det skulle være ekstremt smalt, men vi har opplevd det er veldig forskjellige leirer som setter pris på oss. I Tromsø er det fra 16-60, i Oslo er det mer 20-35 år og halvhipstere.

Hva er den store Drømmen?

- Det å kunne leve av det, spille med kule folk.

- Vi har alltid hatt som mål å få så moment i Norge at vi kan gi det en ordentlig sjanse i utlandet. Selvsagt på kontinentet, men guttedrømmen for oss - som har vokst opp i Nord-Norge – er å reise til USA og spille soul. Det er jo å bli kastet til løvene, på alle mulige måter.

Er dere så ordentlige gutter, er det kun hardt arbeid?

- For oss er det så enkelt at dersom vi ikke tjener penger på musikken, så har vi ikke mat. Vi driver med andre ting innen musikken, men dette er jobbene våre. Så vi jobber hardt, for oss er det det vi står opp om morgenen for å drive med. Men vi er gutter i midten av 20-årene, som har våre problemer, haha!

Dere regner Per Eirik Johnsen (døde i januar i år, red.anm.) som mentoren deres, hva har han betydd?

- Vi hadde tre møter med han, det var alt vi hadde sammen, ellers var det mye telefon og mail. Vi har skjønt i det siste hvor stor innflytelse han har hatt på den retninga bandet har tatt, hvordan plata har blitt mikset og hvordan vi fremstår i sosiale medier og Youtube. Han var veldig klar på at bandet er bedre, men alt må bli bedre. Det var slik han var som person, det var stor trygghet i å vite at dersom vi sto fast, kunne vi sende han en mail. Han var en fyr som bare var jævlig glad i musikk. Det er så mange folk i denne bransjen som er så kalkulerte, som kun heier på ting de tjener 20 prosent på selv, han var ikke en slik fyr, han heiet på kul musikk. Det er bra, og bra for oss.

Har dere en god historie fra turnélivet?

- Vi hadde spilt i Oslo kvelden før, og skulle til Kristiansan. En stund trodde vi faktisk at vi kjørte nedover på feil side av Oslofjorden, haha.

- Vi skulle spille på Charlie i Kristiansand, og det var jævlig dårlig stemning blant oss. Vi hadde festet alt for mange timer i kvelden før, var slitne og tok lydsjekken i joggebukse. Men det kom masse folk, og det ble veldig kult. Etterpå pakket vi sammen utstyret og skulle dra derfra. I baren satt hun som jobbet der, og som virket veldig ny og var 18-19 år. Og du må vite, at for oss nordlendinger så høres sørlandsdialekten veldig kristen ut! Men altså, vi gikk forbi henne, med gitar og perkusjon på ryggen, da hun ser på oss og sier «Dere må være glad i å pule»

- Vi ble blyge og tatt på senga. Det var noe med settingen og den dialekten… Jeg tror jeg aldri kommer til å glemme det

Mer fra Side2? Sjekk forsiden her!