Den virkelige barndommen

Emo eller datanerd? Fotomodell eller politi? «Kongen av Oslo» viser hvordan det er å være barn i dag.

Publisert

(SIDE2:)Konger av Oslo - Norge, 2011. Regi: Elsa Kvamme. Med: 7. klasse på Ruseløkka skole, særlig Ayan, Elias, Haadi, Michael, Klara, Mina, Tora, lærerne Øystein Haugsbø, Brite Karine Mulelid

Aldersgrense: Tillatt for alle

Dokumentarfilmen «Konger av Oslo» tar for seg en vanlig sjuendeklasse på Ruseløkka skole i Oslo. Her blir vi kjent med noen av barna i klassen. Vi møter for eksempel Mina - som er adoptert fra Kina, Klara - som er emo, Elias - som liker å spille dataspill og Tallulah - som fikk mellomnavn i julepresang.

Det er en sjarmerende gjeng som blir presentert for oss. Vi får servert søte replikker som: «Jeg nyter singellivet mens jeg ennå kan» og «Jeg håper at finanskrisa er løst når jeg er voksen og har egne penger». Vi får høre om Haadi som vil kjøpe seg to luksushus og en stor trapp når han blir skuespiller. Og Tora som ikke liker folk som prøver å være voksne.

Filmen prøver ikke å problematisere barndommen. Her er det ingen spørsmål om hva barna syns om skolereformer eller voldelige dataspill. Det er heller ingen intervjuer med bekymrede foreldre eller engasjerte lærere. I stedet fokuseres det på hvordan det faktisk er å være barn i dagens samfunn. Hva liker de å gjøre når de kjeder seg? Hva drømmer de om? Er de opptatt av å få seg kjærester?

Og regissør Elsa Kvamme lykkes i å formidle dette. Ved å se hva som foregår i skolegården og hvordan barna forholder seg til hverandre, føler man at man vet litt mer om hvordan dagens barndom ser ut. Og den er kanskje ikke så annerledes som barndommen for ti, tjue eller tretti år siden.

Barna framstår som både voksne og barnlige på samme tid - akkurat som man pleier å gjøre når man går i sjuendeklasse. De har sterke meninger om hvorvidt barn kan se voksenfilmer og har reflekterte syn på alkohol og hvorvidt de vil klare å stå imot gruppepress. Men de er også opptatt av hvor mange de har drept i «World of Warcraft» og at de gjerne skulle båret fanen på 17. mai. Dette gjør at voksne kan smile bedrevitende, samtidig som de egentlig kjenner seg igjen i tankene til 12-åringene.

Om man skal pirke på noe ved filmen, må det være at alt blir litt for uproblematisk. Det kunne vært spennende å høre mer om Ayan, som har minner fra krigen i hjemlandet. Hvorfor gjemmer egentlig Klara seg bak den store panneluggen? Og hvordan påvirker det Mina at hun føler seg annerledes?

«Konger av Oslo» er ikke en film folk kommer til å løpe til kinosalene for å se. Men de som gjør det, kommer til både å bli underholdt og lære litt om det å være barn.