Den ville krigeren

Den 17. april 1951 kom to menn ut av hver sin trikk ved Skogen stasjon på Holmenkollbanen. De håndhilste på hverandre, og begynte å spasere sammen bortover veien. Da kom plutselig en gruppe sivilkledde menn til syne.

Det var spanere i overvåkingspolitiet, som arresterte den 33 år gamle hydrografen i Statens Sjøkartverk, tidligere løytnant Per Edvard Danielsen.

Mannen som fikk gå i fred var assisterende marineattaché ved den sovjetiske ambassaden i Oslo, Vladimir Koshelev.

Saken fikk enorm oppmerksomhet. Grunnen var at den arresterte mannen var en av de store krigsheltene fra 2. verdenskrig. I 1942 ble Per Danielsen tildelt det norske krigskorset som den første norske offiseren under 2. verdenskrig, sammen med, blant andre, Martin Linge. Båten hans, MTB 54, hadde torpedert minst ett tysk skip i Den engelske kanal.

Han ble en av yndlingene til den norske og britiske ledelsen, som styrte MTB-raidene mot norskekysten. Han fikk ord på seg for å være en villmann.

Per Edvard Danielsen var 22 år gammel da krigen brøt ut. Han var sønn av Edvard Christian Danielsen, som også ble dekorert med Krigskorset, og senere ble admiral.

Den mest berømte delen av den norske krigsflåten var de små, hurtige motortorpedobåtene, som opererte ut fra Shetland. Oppgaven var å forstyrre den viktige ruten for tyske handelsskip langs norskekysten. Men de fraktet også over kommandosoldater og agenter.

Det var en innsats med skyhøy risiko. Mange omkom ute på sjøen. I 1943 ble et mannskap skutt på Ulven ved Bergen. Det forelå en streng ordre fra den norske regjeringen i London at sivile, norske båter ikke skulle angripes. Under krigen spilte sjøtrafikken en viktig rolle for å holde liv i befolkningen langs hele kysten. Også norsk passasjertrafikk holdt fram under hele okkupasjonen, først og fremst hurtigruten.

Åtte av disse båtene ble senket av de allierte, angivelig fordi de transporterte tyske soldater og tysk militært utstyr. Over 600 sivile nordmenn omkom under angrepene.

Søndag 13. februar 1944 forlot hurtigruten Irma Ålesund, med kurs nordover. Om bord var, foruten sivile nordmenn, fem tyske soldater. Skipet nådde Hustadvika klokken 18, da mørket holdt på å senke seg.

Sannheten om Irma

I hele etterkrigstiden har den norske sjøforsvarsledelsen hevdet at Irma ikke førte nødvendige nasjonalitetsmerker og var eskortert av et tysk marinefartøy, og derfor var et militært mål.

Sannheten er at båten var merket etter alle forskrifter, ikke gikk i konvoi og ikke fraktet noe militært utstyr. Den hadde maskingevær på brovingen, men det var fullt akseptert. Det som senere ble kalt eskorte i rapportene, var lastebåten Henry, lastet med stein, som hurtigruten passerte utenfor Hestskjær fyr.

Ingen på båtene visste at det ved Ekkilsøya lå en norsk styrke på lur. Den besto av MTB-ene 627 og 653. Skipssjefene var to unge, urutinerte nordmenn, men underordnet en styrkesjef, løytnant Per Danielsen.

Det var fremdeles så lyst at hurtigruten kunne sees ganske klart fra MTB-ene, ifølge mannskaper om bord. Avstanden var bare 900 meter. Danielsen ga likevel ordre om at torpedoene skulle gjøres klar. Men like før de ble avfyrt skrek losen om bord på den ene MTB-en, Jakob Sandøy fra Averøya: «Det er hurtigruta!»

Dette er senere blitt bekreftet av flere av mannskapene. Likevel ble torpedoene avfyrt, og alle traff målene.

Skrik

Luften ble fylt av skrik fra mennesker i det iskalde vannet. Men nå skjedde det mest alvorlige bruddet på reglene for krigføring til sjøs:

Båtene og menneskene i sjøen ble pepret med om lag 2000 selvlysende skudd fra maskingeværer. Disse skuddene hadde ingen betydning for senkingen av båtene, men traff flere overlevende i sjøen. Få minutter etter var MTB-ene borte, i full fart på vei tilbake til basen.

Båter ble satt på sjøen, og lokalbefolkningen gjorde en heltemodig innsats for å berge de som svømte i sjøen. Men 63 passasjerer og mannskap på Irma og to fra Henry forsvant i havet.

Per Danielsen skrev en rapport fire dager senere. Den ble mange år senere avslørt som hvitvasking av Astrup Nilsen fra Sjøvegan, som mistet faren sin i tragedien. Men Danielsen innrømmet at «det senket seg en trykket stemning om bord da vi fikk vite at det var hurtigruten.»

Losen Jakob Sandøy kom aldri over denne tragedien. Fordi han kritiserte operasjonen, ble han forflyttet fra Scapa Flow til en base i Skottland. Mange av mannskapene har vært engstelige for å stå fram. Flere pårørende krevde full gransking, og noen også krigsrettslig forfølgelse.

I stedet la Sjøforsvaret lokk over saken, helt til høsten 2002. Da mottok Astrup Nilsen en unnskyldning fra marineledelsen. Samme år avduket kong Harald et monument, like innenfor Hestskjær fyr. Astrup Nilsen fortalte Vi Menn at han og andre pårørende forlangte at Per Danielsen ikke skulle være til stede ved høytideligheten.

Halsbrekkende

Men Per Danielsens krig var ikke over. I midten av januar 1945 var han leder for en firemannsekspedisjon som med en fiskeskøyte dro vestover fra det befridde Kirkenes for å unnsette finnmarkinger som var ofre for Wehrmachts brent jordtaktikk.

Den kom til Sørøya. Planen var å evakuere så mange som mulig med britiske skip til England.

Med tyskerne bare noen kilometer unna, ble over 500 mennesker fraktet ut til britiske krigsskip. Lenger ute ventet en konvoi på 35 handelsskip. Fra broen på destroyeren Zambezi dirigerte Danielsen evakueringen.

Etter en dramatisk overfart ankom konvoien Glasgow 28. februar. Danielsen dro videre til London. Der var hans far en sentral kraft i det norske sjøforsvaret. Han sendte sønnen tilbake til Nord-Norge. Det brøt ut harde kamper på Sørøya, og mange innbyggere ble tatt til fange av tyskerne.

Imens deltok Danielsen i flere halsbrekkende operasjoner. 8. mai var han på plass i Tromsø. Den tyske kommandanten meddelte at han ville kapitulere på vegne av alle tyske styrker i Nord-Norge.

Men hvem skulle ta imot kapitulasjonen?

Det ble sendt melding til London, og svaret kom prompte:

Kontreadmiral Danielsen utnevnte sin sønn til midlertidig kapteinløytnant, for han antok at tyskerne kanskje ikke ville overgi seg til en tilfeldig løytnant. 12. mai landet en Catilina i Tromsø med de første offisielle allierte representanter.

Tapte freden

Per Danielsen vant krigen. Men han tapte freden. Han fant seg ikke til rette i uniform lenger, og hans egen far kastet ham ut av Marinen. Han var blitt bitter og samtidig svært radikal.

Kort tid etter krigen meldte han seg inn i kommunistpartiet, sammen med sin kone, og fikk tillitsverv der. I 1947 ble han ansatt som hydrograf i Statens sjøkartverk. Der jobbet han da han opprettet kontakten med sovjetiske marineattacheer.

Dette var i den kalde krigens barndom. Alle var engstelige. Det ble derfor en internasjonal skandale da nyheten kom om at den store krigshelten var avslørt som sovjetisk spion.

Rettssalen i Oslo tinghus var fylt til randen da saken åpnet høsten 1951, med journalister fra flere vestlige land til stede. Det mest dramatiske og følelsesladede øyeblikk inntraff da admiral Edvard Christian Danielsen entret vitneboksen. Han hadde knapt møtt sin sønn etter at han ble kommunist. Nå var faren sjef for Sjøforsvaret.

Time Magazine rapporterte: «Mens faren talte, flirte unge Danielsen arrogant.»

Saken ble en skandale, men ikke for Per Danielsen. Den ble et nederlag for overvåkingspolitiet. Spanerne hadde ikke klart å bevise at Danielsen hadde levert et eneste gradert dokument til de sovjetiske diplomatene, og han ble blankt frifunnet.

Søknaden hans om erstatning ble imidlertid avvist av Høyesterett. Den erklærte at tross frifinnelsen hadde han oppført seg «på en besynderlig og klanderverdig måte.»

Faren hans søkte om avskjed på samme tid. Per Danielsens karrieremuligheter var for alltid blokkert. Han ble noen år i Sjøkartverket, studerte siden jus, uten større suksess, og endte bak et skrivebord i Prisdirektoratet, langt fra krigens larm.