Den utilslørte og ærlige guiden til norske partier
Dette vil ikke partiene at du skal forstå.
Det nærmer seg et valgdagen. Igjen er norske politikere land og strand rundt for å lese opp det PR-rådgiverne har skrevet ned på forhånd.
Etter valget kan du være ganske sikker på at de ikke mener det samme som før valget.
Side3 har derfor utarbeidet en guide til norske partier som viser hva partiene du kan stemme på egentlig står for, slik at du vet hva du faktisk stemmer på ved høstens valg.
Rødt
Partiet er det som er igjen av kommunismen i Norge. De er motstandere av penger, motstandere av eiendomsrett - og mener generelt at de som ikke jobber bør få nettopp mer penger.
Rødt er imot at noen skal eie noe, i hvert fall at andre gjør det. De kjemper derfor nå aller mest for at de private barnehagene som ble etablert for å sikre full barnehagedekning, ikke lenger skal få lov til å gjøre jobben sin.
Ellers er partiet for at det skal betales mest mulig skatt, relativt uavhengig av bakgrunn.
En skulle tro at dette var partiet for de fra Oslo øst, men mange av Rødts viktigste støttespillere er fra Oslo vest. Viktig å gjøre opprør mot mor og far, vet du...
Sosialistisk Venstreparti (SV)
Et klassisk énsaksparti som var veldig populære den gangen de nettopp hadde én sak som folk var enige i: Rett til barnehageplass. Der fikk de viljen sin, men nå vet de ikke helt hva de skal kjempe for.
De håpet at miljøsaken skulle bli det nye store. Uheldigvis har andre partier mer eierskap til miljøet (se Miljøpartiet de grønne), og derfor har SV mistet helt eierskap til egen kampsak - og velgere.
Derfor har deres viktigste sak blitt å redusere forskjeller. Dette vil de oppnå ved å gjøre det som skaper størst forskjeller: Å ta imot flere flyktninger.
Er ellers et parti som er mot alle inntektene staten får (de vil nedlegge oljenæringen og gjøre det vanskeligere for bedrifter å tjene penger), men for at staten skal bruke mye mer penger.
Miljøpartiet de grønne (MDG)
Klassisk protestparti som er veldig opptatt av klima. Deres løsning på klimakrisen er å øke utgiftene til staten massivt, samtidig som de vil kutte mesteparten av inntektene.
Om du skulle tro at det betyr at staten går konkurs, har du rett. Det mener de er en god idé, for da har ingen råd til å kjøpe ting - og forbruk er de motstandere av.
MDG har fått makt i Oslo, og markert seg som et parti som er mest opptatt av å benytte pisken for å gjennomføre symbolpolitikk.
Hvis andre partier forsøker å fremheve andre samfunnsproblemer, er de raskt ute med å etterlyse mer fokus på klima.
Arbeiderpartiet (Ap)
Dette er partiet som "bygde Norge", men nå er de ferdig med å bygge. Etter gjenvalget i 2009, bestemte Ap seg for at de er fornøyd med hvordan ting er - og er mest opptatt av å ha makt - ikke å faktisk få til noe.
I 2013 mistet de regjeringsmakt, og deres nye leder Jonas Gahr Støre skulle bruke tid på meisle ut ny politikk og nye prosjekter . Fire år senere er det ingen som vet hva Arbeiderpartiet mener om de fleste viktige saker. Partiet er i stedet både for og mot det meste, og håper på den måten at alle skal stemme på dem.
Hvis de mener noe, er det mest for å skape problemer for politiske motstandere - og snur gjerne uka etter.
Partiets ønske om å ha makt, tiltrekker seg "maktpolitikere" som ikke nødvendigvis er opptatt av hva partiet står for, men liker å bestemme.
For eksempel er dagens partileder for "arbeidernes parti" en styrtrik arving som gikk på fransk eliteskole og som egentlig er Høyre-mann. Den forrige lederen hadde som hovedmål å få Norge ut av Nato, men som så takket ja til å bli Nato-sjef.
Arbeiderpartiet ligner mest på Høyre som parti i Norge, selv om de hardnakket vil mene det motsatte.
Senterpartiet (Sp)
Til tross for navnebyttet fra Bondepartiet, er Senterpartiet fortsatt en ren interesseorganisasjon for bøndene og kommunalpolitikere i bittesmå kommuner som er redd for å miste posisjonen.
Partiet jobber aktivt for å fyre opp under en konflikt mellom by og land, og hater alt som har med byer å gjøre. Dermed er ordet «sentralisering» det største skjellsordet de vet om - og bruker det hele tiden.
De hater også endringer og reformer generelt. Som Donald Trump mener de at alt var bedre før - og de vil derfor reversere endringer. Partiet har derfor heller ikke noen løsninger på problemer, fordi de er fornøyd med tingenes tilstand.
Med Trygve Slagsvold Vedum ved roret har partiet befestet seg som det mest nasjonalistiske partiet på Stortinget.
Kristelig folkeparti (KrF)
Det eneste av de store partiene som mener at politikk bør baseres på flere tusen år gamle religiøse skrifter funnet i Midt-Østen.
De har ekstremt sterke meninger om det de fleste anser som bagateller, og blir veldig lett fornærmet om noen mener noe annet. Som de pleier å si: "Dette er en veldig viktig sak for KrF". De har aldri sett en utgiftspost som de har vært imot.
De vil ha religiøs indoktrinering inn i skolen, fjerne alkoholen, de er mot abort og veldig glad i kjernefamilien - bortsett fra hvis de er homofile. Og de er de veldig glad i subsidier til norske bønder for syns skyld.
KrF er også villig til å kaste demokratiske prinsipper som ytringsfrihet på dør for å bekjempe ting de mener er moralsk feil - blant annet vil de innføre aktiv sensur av internett. For barnas skyld.
Trass partiets stadige kamp mot sperregrensen, er partiet et av de mektigste i landet fordi de har perfeksjonert rollen som et «vippeparti» som er villig til å samarbeide med hvem som helst mot at de får gjennom sine hjertesaker.
Høyre (H)
Høyre er de rikes motstykke til Arbeiderpartiet. Mens Ap tradisjonelt sett har stått på arbeidernes side, har Høyre stått på bedriftseiernes side. Dette er partiet for dem med mye penger på bok.
Høyre har som sin fremste jobb å få staten til å slutte å gjøre ting på egenhånd, og vil heller betale private for å gjøre den samme jobben. Målet er at bedriftseierne skal bli så rike at de blir Høyre-støttespillere.
For å tekkes de rike, mener de det er en god idé at "vanlige folk" tar støyten. Litt høyere strømavgift for alle for å gi mindre formueskatt til dem som har godt med penger.
Høyre er mot små kommuner, for tvang - men ellers er de blitt veldig gode på å sitte stille i båten og ikke mene så mye. Det var slik de kom til makten - et triks de har lært av Arbeiderpartiet.
Gjennom fire år i regjering har partiet vist at trygg økonomisk styring ikke er så viktig som de har sagt tidligere. Staten går med underskudd for første gang på flere tiår med Høyre ved roret.
Venstre (V)
Venstre er Norges eldste parti, men har ikke taklet alderdommen godt. De vil muligens mye av det samme som Høyre, men samtidig bruke mye mer penger - helst på symbolsaker.
Problemet er at det er litt vanskelig å skjønne hva partiet egentlig står for. Det vi vet er at de tror Norge er alle andre lands store forbilde, og at vi alene kan redde verden, både på klima- og flyktningfronten.
Venstre vil gjerne kjøre Ole Brumm-politikk med å si «ja, takk» til det aller meste. Venstre er nemlig to partier: By-Venstre som er liberalister som liker fri alkohol, fri sex og fritt det meste - og bygde-Venstre som vil ha flere bønder og mer skog. Når disse møtes, diskuterer de kun en sak: EU.
De siste fire årene har partiet fremstått som en utrolig upålitelig samarbeidspartner. De har vært villig til å tvinge gjennom dårlige løsninger de selv innrømmer er dårlige, hvis det kunne bli oppfattet som et nederlag for Frp.
Resultatet ser ut til at partiet igjen forsvinner under sperregrensen.
Fremskrittspartiet (Frp)
Politikkens svar på bølla bakerst i klasserommet - som nå har hatt jobben med å være ukens ordensvakt. Det har vært en vanskelig øvelse. De skriker høyt, hevder de snakker for alle, men får til lite. Partiet har derfor aktivt drevet kamp mot sin egen regjerings politikk - og har vært villig til å ofre politiske seire slik at de kunne si at de ble motarbeidet.
Det er dermed ingen overraskelse at de mener dobbeltmoral er dobbelt så bra som moral.
De er generelt for alt KrF er mot (debatten mellom Sylvi Listhaug og Knut Arild Hareide denne høsten går nok inn i historiens som en av de mest skitne i nyere norsk politisk historie), og er det nærmeste Norge kommer et parti amerikanere kunne forstått. Den store forskjellen er at Frp vil at staten skal fortsette å bruke masse penger, selv om de vil ha mindre inntekter.
Frp har de siste årene opparbeidet seg en stor apetitt på de eldre, etter hvert som det har vist seg at eldrebølgen gjør de eldre til en langt viktigere velgergruppe enn de unge. Dette gjør at de er ekstra villige til å la staten gå med underskudd, siden dette ikke er de eldres problem.
Frp vil at staten skal slutte å blande seg opp i folks liv (helst ved å fokusere på viktige frihetssaker som personlige bilskilt), de vil kutte avgifter, skatter - og i likhet med Høyre - betale private for å gjøre jobben det offentlige gjør i dag.
Ellers liker de ikke trygdede, flyktninger, fattige eller arbeidsløse - men har ironisk nok mange av sine velgere i nettopp disse gruppene. De liker heller ikke bønder, men den følelsen er gjengjeldt.