Den norske kongen som ble sjørøver

Han var konge over Norge, Danmark og Sverige, men endte som sjørøver.

I 1397 ble Erik av Pommern kronet til konge i Norge (han var konge i Norge fra 1389 som 7-åring), Danmark og Sverige under den såkalte Kalmarunionen. Det var likevel Dronning Margrete som styrte landet inntil hun døde i 1412.

Erik var sønn av Vartislav VII av Pommern (et område nord i Polen og Tyskland) og Maria av Meckelburg. Opprinnelig het han Bogislav, men skiftet navn til Erik som konge.

Da han tok over makten i Skandinavia var Europa preget av økonomiske nedgangstider og en makthungrig adel. Der Margrete I hadde hatt store diplomatiske evner (blant annet da hun ble kronet til hersker over Norge, Sverige og Danmark) manglet Erik dette totalt.

Hans arbeid for et såkalt arvelig institusjonsmonarki uavhengig av riksrådene i de tre landene, og hans kontroll over kirken førte til et palassopprør mot hans kongemakt. Dråpen som fikk det berømte begeret til å renne over var innføring av en toll i Østersund, etter at han hadde latt mer og mer av riket bli kontrollert av tyske fogder.

I 1436 forlot så Erik sitt kongeembete og slo seg ned på Visborg Slott i Gotland. Der livnærte han seg som sjørøver og drev med kaprervirksomhet (for å få løsepenger). Han ble likevel ikke avsatt som konge før tre år senere for Danmark og Sverige, og ikke før i 1442 for Norge.

Erik livnærte seg som sjørøver i 13 år før han ble fordrevet fra øya tilbake til sitt hjemland; Pommern. Han døde i 1459.

Hans etterfølger ble Christopher Wittelbach, kjent som Kristoffer som konge. Han kom fra Bayern og var gift med søsteren til Erik.