- Den kan faktisk ikke hete det

(SIDE2:) Denne uken har den norske filmen «Å begrave en hund» premiere. Regissørene Julian Hagemann og Andreas Lisberg både gruer og gleder seg til at folk skal se filmen deres.

- Det blir grusomt! utbryter Hagemann, mens Lisberg er litt mer nyansert:

- Det blir grusomt spennende. Jeg gleder meg mest. Det blir fint å få takket alle som har hjulpet til. Men når lyset går i salen, blir det nok spennende, sier han.

- Det blir en blanding. Det blir nok vondt på premieren, så da kommer jeg til å lide litt, når jeg tenker på at alle jeg kjenner skal se filmen, sier Hagemann.

Rask prosess
Begge regissørene er utdannet ved Westerdals, og manuset ble skrevet mens Hagemann og medforfatter Torkild Jarnholt fremdeles gikk på skolen.

- Jeg tipper at hvis vi skriver et manus til, vil vi først gå til en produsent og prøve å skaffe mer penger. Nå gjaldt det bare å få med seg folk og gjøre det så fort som mulig, før alle fikk andre jobber. Vi bestemte oss for å lage filmen i januar og spilte den inn i juli, sier Hagemann.

Innspillingsperioden tok 27 dager. Etter en uke i byen, ble de siste ukene brukt på øya hvor det meste av filmen finner sted. Der både bodde og jobbet hele filmteamet.

- Det var hektisk. Det meste av tiden filmet vi, og resten av dagen ble brukt på planlegging. Jeg sto mye og så på skuespillerne som spilte badminton og spilte fotball. For dem var det som å være på hyttetur. Det hadde vært deilig å ha fri etter jobb, sier Hagemann, og Lisberg nikker.

- Jeg har aldri hatt så lyst til å spille badminton før, ler han.

Ikke tid til kjærestekvelder
De to regissørene hadde ikke tid til å gjøre så mye annet enn å jobbe.

- Vi filmet først, og etterpå snakket vi om det vi hadde gjort og morgendagens scener. Vi var sammen hele tiden, sier Lisberg.

Men gutta tror det var bra for filmen at de jobbet slik.

- Jeg tror det ble bedre av at vi jobbet så intenst. Hvis vi hadde filmet i byen, ville det garantert kommet en kjæreste og forlangt en kveld sammen, og så videre, tror Hagemann.

- Vi gjorde oss hundre prosent utilgjengelige på øya, sier Lisberg.

Byttet tittel
Først hadde filmen tittelen «Badeballen». «Badeballen» er et kallenavn kompisgjengen i filmen hadde på en jente i klassen sin.

- Det var alltid en spøk at det skulle bli tittelen, fordi vi ikke fant en tittel vi ville bruke. «Badeballen» var et fint symbol på at gutta har stagnert, at for dem er hun alltid «Badeballen». Men det er en lite appellerende filmtittel. Det gir ikke mening hvis man ikke kjenner til begrepet, så det ville endt med at vi måtte forklare tittelen hver gang, sier Hagemann.

Likevel låste de seg litt fast i tittelen.

- Man venner seg til navnet. Men så skal den opp på kino, og man innser at den faktisk ikke kan hete «Badeballen», ler han.