Den fjåsete sangfuglen

Drake
Oslo Spektrum – Utsolgt (halv sal)
SUPP: Tinie Tempah

I Oslo Spektrum denne kvelden var jeg klar for å møte noe jeg nesten har likestilt med boyband, i form av partyhits, kjærlighets- og klagesanger av en som jeg har valgt å kategorisere som en fløterapper. Jeg kunne sagt mye om hva jeg mener om platene, sjangeren og personen «Drake», men det hadde nok ikke blitt så flatterende som det denne anmeldelsen, utrolig nok, er.

Tinie Tempah, som fikk sin første nr.1 singel utenfor Storbritannia i Norge, kjørte i gang showet med sin gode mix av rap/hiphop, drum 'n bassrytmer og kommerse pop/r'nb-refrenger.

Dette er en artist som har stått mye på scenen de siste årene, etter å ha slått an med sin ambisiøse sound og gode samarbeid i singler som «Written In The Stars» (m. Eric Turner), «Miami 2 Ibiza» og «Invincible» (m. Kelly Rowland). Og dette viste han med et gjennomgående høyt energinivå og tempo. Gulvet var bare i overkant av halvfullt mens han gjorde settet sitt, og selv om dette er en del av hiphop jeg vanligvis hopper lett over, viste flertallet av dem som var der stor iver over å få servert det han hadde å by på. Men det skulle vel bare mangle at det er forskjell på meg og dagens 16-19 år gamle hiphophoder.

Selv om bunnen i de store bassdrevne beatsene virkelig fikk testet anlegget og vokalen sloss litt for å komme gjennom, fikk han vist seg fra en god side i dag. Han gjorde en bra jobb med det han ble satt på scenen for å gjøre; få opp temperaturen og løsne på ledd og stemmebånd hos publikum.

De som prøvde å få seg noe å slukke tørsten med under Tempahs opptreden og i pausen, fikk oppleve noe som virket som en av konsert-Oslos lengste serveringskøer. Spektrum har aldri vært kjent for effektiv service på den biten og i hvert fall ikke når de slipper inn mindreårige.

Det ble også litt utskiftninger i de fremste rekkene under pausen da det ble både trangt og varmt, og folk både gikk bakover og måtte bli båret bort av vakter når de ikke orket mer av presset fra den stadig økende folkemengden.

Så falt teppet, og mot oss lyste en diger vegg av lyskastere og -effekter og flere titalls skjermer viste en kvinneskikkelse, mens koringa til låta «Lord Knows» begynte å øse gjennom høyttalerne. Det var nå blitt mer eller mindre fullt i den halverte salen til Oslo Spektrum, og de fleste var allerede i ekstase.

For man så tidlig at dette ville bli stort, og et show man ville huske. Drake liker å skryte av sin «young money»-livsstil og det synes godt på helheten på scenen og opptredenen hans. Noe jeg ikke hadde forventet var et mer eller mindre fullt live-band bak artisten. Disse gutta var absolutt en viktig del av at jeg lett lot meg fenge når basslinjene, trommetaktene og ikke minst gitarsoloene ble rullet opp med topp kvalitet i både fremføring og lydbilde. Han vet å bruke scenen godt og vier fullt fokus til de som har møtt opp og står og synger med.

Vi ble dratt med inn i låter som «Shot For Me», «Headlines», «I'm Going In» og «We'll Be Fine» ved fantastisk arrangerte bilder og videoer som omfavnet oss fra displayene bakerst på scenen. Det jeg tidligere har hørt av artisten, og som jeg har avfeid på grunn av en litt for rolig og sytete fremtoning, var noe helt annet når vi fikk det midt i fleisen med mye tyngre og jazza opp versjoner av låtene hans. Han fridde støtt og ofte til publikum ved å uttrykke sin kjærlighet til dem og Oslo, og brukte nesten et kvarter på å gå fram og tilbake på scenen å peke ut og gi «shout outs» til store deler av publikum. Selv om dette nok er et vanlig triks som han kjører i hver by, så så ikke publikum ut til å bry seg om noe som helst om det og det ble full jubel og alle ville ha oppmerksomheten til sjarmøren når han ramset opp de han la merke til på gulvet foran han.

Men tross et tight band, blendende lyseffekter, et engasjerende lydbilde og en utrolig opplagt og fokusert stjernerapper i midten, kunne jeg ikke no for å sukke skuffende når han på flere låter lente seg på backingtracks av mye av vokalmelodiene og refrenger. Bortsett fra dette og hans tilsynelatende lysende arrogante ego, var det lite å si på det han leverte i Oslo denne kvelden. Men det er kanskje nettopp hans storslåtte syn på seg selv som gjør at han fremstår som en sterk og overbevisende tungvekter når han spretter fra den ene scenekanten til den andre med et glis om munnen og legger versene sine feilfritt på takta.

Drake er ikke en jeg har gitt mye sjans tidligere og heller ikke ansett som en rapper verdt å merke seg, mer en fjåsete sangfugl. Men etter denne kveldens oppvisning lyder pipa en litt annen tone. Jeg vet ikke om det var de flotte effektene, den tilfredsstillende lyden eller hans skinnende selvsikkerhet som gjorde det, men jeg fant det utrolig vanskelig å ikke bli revet med og smile fornøyd mellom slagene.