Den desperate tredjefilmen
Regissøren av «Napoleon Dynamite» beveger seg tilbake mot utgangspunktet, men resultatet er langt fra dynamitt.
Gentlemen Broncos - USA 2009. Regi: Jared Hess. Med: Michael Angarano, Jennifer Coolidge, Jemaine Clement, Mike White, Sam Rockwell
Benjamin (Michael Angarano)er en 17-åring som bruker tiden på gutterommet i mormonerhelvetet Utah til å skrive sci fi- og fantasyhistorier. Med håp om anerkjennelse tar vår nerdete venn med seg sitt ferskeste romanutkast til et skriveverksted ledet av hans store forfatterhelt, Dr. Ronald Chevalier. Idolet viser seg imidlertid å være en pompøs narsissist med seriøs skrivesperre, som stjeler Benjamins manus og utgir det i sett eget navn.
LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER
Parallelt har imidlertid venninnen Tabatha også sett kvaliteter i sagaen om den brautende helten Bronco, og overtalt Benjamin til å la den lokale, superproduktive filmskaperen Lonnie få overføre fortellingen til det store lerretet. Uten det helt store budsjettet eller de helt store evnene.
Filmskaper Jared Hess slo gjennom som 25-åring med den sjarmerende skrudde lavbudsjettsdebuten «Napoleon Dynamite», og lagde deretter den småvittige bryterkomedien «Nacho Libre» med Jack Black for et større studio. Med «Gentlemen Broncos» har han tatt et par skritt tilbake mot det hjemmesnekrede utgangspunktet, men bommer dessverre ganske stygt på spikerens hode.
Dette til tross for at han har med seg flere solide navn på rollelista, som den evig omformelige Sam Rockwell, den opprinnelige MILFen Jennifer Coolidge og Flight of the Conchords-halvdelen Jemaine Clement.
Rockwell dukker opp som fantasifiguren Bronco, i ulike gjenskapninger av Benjamins litteratur og Chevaliers radbrekninger av den. Sekvensene er nokså treffende parodier på fantasysjangerens langt-over-toppen-estetikk, og kunne lett blitt hysterisk morsomme. Men isteden er de overraskende uforløste, og oppleves mest som misbruk av Rockwells talent.
Filmens kanskje eneste virkelige lyspunkt er Jemaine Clement som Dr. Chevalier, en pompøs litterat med svulstige talegaver, fyldig hårmanke og grandiost selvbilde.
Utover ham er filmen befolket av karakterer som er rare liksom bare fordi filmskaperen vil at filmen skal være rar. I tillegg til at de alle sammen er noen forbanna tapere, noe som synes å skulle være morsomt i seg selv.
Humorens hovedfokus er imidlertid rettet mot regionen mellom lår og mage, nærmere bestemt endetarmsåpninger, ekskrementer og testikler. Samt oppkast, da. Filmens absolutt laveste øyeblikk må være når Tabatha kysser Benjamin rett etter han har spydd, med det resultat at de begge får oppkast i ansiktet. Jeg tror selv John Waters ville holdt seg for god for dette i sine trashfilmdager.
Det virker som Jared Hess er inne i en slags identitetskrise. Etter en frisk og original debut lager han «quirky» indiekomedier som mange andre gjør bedre enn ham. Men fyren har utvilsomt et våkent blikk for miljøer som egner seg godt for komedie.
Hvordan han skal finne tilbake til det genuint eksentriske uttrykket fra «Napoleon Dynamite» er vanskelig å si, men kanskje det beste hadde vært om han ikke prøvde så hardt. Denne gangen er han i hvert fall lite annet enn desperat.