Dempet og vakkert om Bull

Ole Bull - Himmelstormeren. Norge 2006. Dokumentar. Regi: Aslak Aarhus. Med: Henning Kraggerud, Bjørn Wilberg-Andersen (stemme) og Andrea Bræin Hovig (stemme). Fortellerstemmer: Preben Olram og Sven Nordin

(SIDE2:) Ole Bull er blitt beskrevet som Bergens første superstjerne og et festøyeblikk i norsk kultur. Han etablerte det første norske teatret i Norge i fødebyen sin Bergen og stod helt sentralt i å løfte opp kunstnertalenter som Henrik Ibsen og Edvard Grieg. Men fremst av alt var han selv en av samtidens store kunstnergiganter, med en sjelden evne til å improvisere og forføre publikum med sine stunts. Sammen med en markedsføringsevne som lå langt forut for hans tid, gjorde dette ham til både elsket og hatet innen europeisk kultur.

Uansett levde han et av de villeste livene som noen nordmann noen sinne har levd, stadig på reise i hele Europa, i Russland, USA og på Cuba. Hans liv skal ha inspirert Ibsen i hans historie om Peer Gynt, og H.C. Andersen ble så fascinert at han skrev historien om hans gjennombrudd.

Samlet eterlot han seg et utrolig nettverk av myter og fakta om sin person. Og dette er noe av det første som slår meg i møte med «Ole Bull - Himmelstormeren» - det enorme kildematierialet som er behandlet i filmen. Dette har medført at regissøren har tatt visse biografiske valg, som å droppe å gå inn på dødsfallet til to av Bulls voksne barn. Men veldig mye er tatt med, fra gjennombruddet i Bologna, til etableringen av Bulls egen stat i USA, hans forhold til operadiva Maria Malibran og dronning Isabella, dødsfallet til hans ett og et halvt år førstefødte sønn, og babyen han aldri fikk se, samt kunstnerens notoriske utroskap på konstant reise rundt i verden.

Blant annet former brevkorrespondansen mellom Bull og den franske konen Felicie en sorgtung rød tråd i handlingen. Hvordan hun stadig tilga ham og forstod hans kreative utferdstrang, og hvordan hun sakte men sikkert mistet forstanden og endte med å bli innlagt på Gausdal.

LES OGSÅ:
INTERVJU MED AARHUS OM FILMEN HER

Henning Kraggerud spiller Ole Bulls musikk og fremfører flere av hans stunts i filmen. Blant annet får vi høre hvordan det lyder når man har filt ned stolen på fiolinen og slik får frem en firstemmig fremføring av den britiske kongesangen.

Kraggerud gestalter aldri Bull som person, og med få unntak levendegjør han ikke kunstnerens handlinger. Etter min mening er det et vellykket valg fra regissør Aslak Aarhus hånd, fordi regissøren slik løfter frem musikken som en selvstendig handlingstråd i filmen. Sammen med en utpreget grundig bildesetning til fremførelsene skaper Aarhus vakre opplevelselsesrom hele handlingen igjennom. Ole Bull selv var svært opptatt av å formidle alt det vakre i kunsten, og sånn sett oppfyller filmen også denne holdningen i sin form.

Siden bildematerialet av Bull selv er begrenset, har Aarhus også tatt i bruk en rekke historiske fotografier fra bybilder og menneskemasser. Ved hjelp av data-animering er disse gitt et tredimensjonalt perspektiv som slik levendegjør dem og plasserer det visuelle nærmere filmspråket. I tillegg brukes et rikt filmmateriale fra alle stedene Bull har besøkt. Samt malerier, og ikke minst en stødig animasjon av HC Andersens fortelling.

To høydepunkt er det også der Kraggerud går inn i Bulls situasjon og impoviserer sammen med cubanske musikere i Havana, og i sluttscenen når han fremfører «Der solen reiser seg» på Kheopspyramiden.

Samlet gir «Ole Bull - Himmelstormeren» et lavmælt og vakkert bilde av en av norsk kulturs store skikkelser. Den bringer også frem nytt materiale, stykker fra Bull som har vært regnet som tapt i åresvis. Og ikke minst de nyoversatte brevene mellom konen og Bull, som også ble gjengitt i Harald Herresthal sin biografi om mannen i sommer.

I filmen leser Bjørn Wilberg Andersen og Andrea Bræin Hovig denne korrespondansen som en tilbakevendende rød tråd i handlingen. Slik problematiseres den tradisjonelle kunstnermyten som kunstnerens problem, at all storhet har sin pris. Vakkert leder det hen til den aldrende Bull, og en gripende konklusjon på et hvileløst liv.