Deilige grøss
Utnytter klisjeene til frydefull skrekk.
Sinister - USA, 2012. Regi: Scott Derrickson. Med: Ethan Hawke, Juliet Rylance, m. fl.
Det er sjelden vi får servert originale skrekkfilmer på kino her til lands. Filmene må helst være kassasuksesser i USA, og de får ofte utallige oppfølgere som vanner ut det som en gang var orginalt. Etter at jeg fikk se traileren til «Sinister» ble nysgjerrigheten stor, for dette så bra ut!
Skrekkfilmfans vil kanskje kjenne igjen navnet til Scott Derrickson. Han sto nemlig for både manus og regi på «The Exorcism of Emily Rose», som på tross av at den ikke gjorde all verdens suksess da den kom ut, har vokst seg til en middels kultstatus. I tiden mellom den og hans nye film, «Sinister», regisserte han nyinnspillingen av «The Day the Earth Stood Still» som mange helst vil glemme. I hans retur til skrekkens verden, har han fått med seg Ethan Hawke, og vi får se hvordan Hawkes karakter sakte, men sikkert fortaper seg i en mystisk og brutal drapssak.
Ellison Oswalt (Hawke) er en fallert forfatter som tidligere har hatt suksess med en bok om et myteomspunnet mord. Desperat etter ny suksess, flytter han inn i et hus med en mørk fortid, sammen med sin kone (Juliet Rylance) og deres to barn. Huset de flytter til har nemlig vært åsted for en forferdelig hendelse der fire av husets tidligere beboere ble hengt, og familiens datter forsvant. Under innflyttingen finner Ellison en boks med flere Super-8 filmer og en framviser. Han finner fort ut at disse filmene ikke er for sarte sjeler, og han blir oppslukt i arbeidet med boken. Mystiske ting begynner å skje i huset om nettene og hemmeligheten bak mordet og filmene blir klarere og klarere for Ellison.
Til min store glede, ble jeg ikke skuffet over «Sinister». Den trer inn i rekken av gode skrekkfilmer med en stram regi og en helt fantastisk lydproduksjon. Altså, det er ikke mye nytt, men det er heller hvordan den benytter klisjéene som filmens styrke. Skumle lyder, skygger som beveger seg og en haug andre godt kjente triks blir brukt, men det blir altså brukt på et så stødig sett at det fungerer veldig bra. Istedenfor å pøse på med scener der man vil at du skal skvette, så bygges det opp over tid, for så å skremme livsskiten ut av deg.
Skuespillet i «Sinister» er godkjent, på kanten til platt. Men de fleste scenene er med Hawke, og han gjør en veldig god jobb. Man tror på at denne karakteren stuper ned i mørket, uten at det blir for overdramatisk heller.
For de som vil se en klassisk skrekkfilm med okkult tematikk, et hjemsøkt hus og en nervepirrende atmosfære, så kan «Sinister» anbefales på det sterkeste.