De største forsvunne skattene

For en stund siden skrev Side3 om noen av verdens forbløffende skipsvrak. Amerikanske myndigheter mener at mer enn tre millioner skip har gått ned rundt om i verden, og da kan en samtidig undre seg over hva disse skipene hadde om bord.

Noen, som skipet «Awa Maru», inneholdt verdier for anslagsvis 30 milliarder kroner i gull, diamater og platina. Ingen har sett skipet - eller skatten – etter at det ble senket med torpedo mot slutten av andre verdenskrig i 1945.

Men det er mange andre vanvittige rikdommer som har kommet på avveie og aldri dukket opp igjen. Noen av dem mer eller mindre naturlig, andre på kriminelt vis. Finn fram Indiana Jones-hatt og pisk, Side 3 tar deg med på skattejakt.

Ransutbytte

Det er laget mange filmer om «det store kuppet», ofte med skurkene som helter og med geniale planer som setter politiet fullstendig ut av spill.

Ransmiljøet som sprang ut av Tveita-miljøet skal for eksempel ha hatt en forkjærlighet for filmen «Heat» da de utvidet reportoaret fra sjokkran av gullsmeder og minibanker til større ran av pengetransporter, og B-gjeng-leder Abbas Ghulam innrømmet nylig i et intervju at han var glad i film.

- «Gudfaren» er jo en av de beste. Så er det «Mafiabrødre», «Scareface», «Casino», «Once Upon A Time In America ...», sa Ghulam.

Som oftest er nok imidlertid ikke virkeligheten alltid like vellykket som på film, noe for eksempel NOKAS-ranerne kan skrive under på. Selv om graden av hvor vellykket det var, kan diskuteres i dette tilfelle: Det er fortsatt 50 millioner som ikke har kommet til rette.

Et ran som imidlertid var mer vellykket, er det som rett og slett blitt kalt «århundrets ran», diamantkuppet i Antwerpen natt til 16. februar 2003.

Tyver kom seg unna med verdier for mellom100 og 190 millioner dollar, og tyvene trosset en haug ulike sikkerhetsanordninger, låser med millioner av kombinasjoner, varmedetektorer, magnetfelt, seismiske sensorer og en Doppler-radar (som måler endringer i bølgelengde eller frekvens av en bølge) for å ta seg inn i hvelvet hvor de åpnet 123 av 160 bankbokser og tømte innholdet.

Etterforskere omtalte ranet som det mest geniale de hadde vært borte i, og noen av metodene som var tatt i bruk var mildt sagt spektakulære.

Til slutt skulle imidlertid en halvspist sandwich delvis ha avslørt ranerne, da DNA-spor ledet politiet til italienske Leonardo Notarbartolo. Han hadde allerede tre år tidligere leid et lite kontorlokale i diamantsenteret i Antwerpen, et av verdens største diamantsentre hvor altså kjelleren inneholdt bankhvelvet stappet fullt av diamanter, edelstener og gull.

I og med at politiet altså greide å plassere Notarbartolo svært nær åstedet, og de fant også filmene fra overvåkningskameraet som tyvene hadde tatt med seg, fikk de ham dømt til ti års fengsel og noen andre medlemmer av den italienske ransbanden Torino-skolen fikk også mindre straffer.

Imidlertid har man aldri greid å spore opp byttet ...

Notarbartolo slapp fri allerede i 2009, og ble kort tid etter stanset med over én kilo uslepne diamanter i bagasjen. Politiet greide imidlertid ikke å knytte dem til ranet, og måtte la ham gå.

Senere har Notarbartolo påstått at ranet i virkeligheten var en enorm forsikringssvindel, og at de virkelige tyvene, en jødisk diamanthandler som hadde hyret ham til å rane seg selv og sine kolleger, hadde fjernet det meste av verdier før de kom inn i hvelvet.

Dette er nok ikke en skatt som ligger og slenger omkring noe sted, men politiet og myndighetene i Belgia vil helt sikkert betale rundhåndet for opplysninger som kan spore opp byttet. Eller om du er veldig eventyrlysten og oppfinnsom har vi lært fra filmens verden at det aller beste du kan stjele er tjuvgods som eierne ikke kommer til å rapportere stjålet. Selv Olsen-banden vet det.

Men du bør nok være mer Danny Ocean enn Egon Olsen om du tenker å bryne deg på Torino-skolen eller jødiske diamanthandlere.

Ranet på Heathrow 26. november 1983 var også spektakulært, men av en mer voldelig karakter enn diamantkuppet. Seks ransmenn greide å komme seg inn på Englands største flyplass forkledd som vakter. Her tok de seg til et lager der de hadde kjennskap til at store verdier ble holdt, overmannet de ekte vaktene og fikk dem til å slippe seg inn i lageret ved å helle bensin over flere av vaktene og true med en fyrstikk.

De fikk satt ut alarmsystemet, og tok seg inn i lageret og kom seg unna med 6800 gullbarrer og diamanter til en samlet verdi av godt over 200 millioner kroner. Til sammen skal 15 personer ha vært involvert i ranet, men bare tre ble tatt og dømt for medvirkning. Og bare småpenger dukket opp i den gigantiske etterforskningen. Les mer her.

Krigsskatter

Men at et ransutbytte ikke er gjort rede for betyr selvsagt ikke at verdiene eksisterer, eller at en eventyrsøkende skattejeger kan komme til å snuble over noen tonn med gullbarer i et skogholt mellom Heathrow og London sentrum.

Da er det noe annet med verdiene som har forsvunnet under ulike store kriger gjennom historien. Da tenker vi spesielt på andre verdenskrig, og spesielt mot slutten av krigen når tapende part har forsøkt å lure med seg krigsbyttet før slaget er tapt.

Nevnt er «Awa Maru», skipet som skal ha hatt verdier for smått absurde 30 milliarder da det ble torpedert på vei fra Singapore til Japan. Historien forteller at handelsskipet egentlig var godkjent av de allierte som et er Røde Kors-skip, som blant annet ble brukt til å frakte forsyninger til amerikanske krigsfanger i områder okkupert av Japan.

På returreisene ble imidlertid skipet brukt til å frakte japanere i ferd med å innse at slaget om verdensherredømme var tapt, tilbake til øya, og på den aktuelle avreisen fra Singapore 28. mars skal det ha fraktet 40 tonn gull, 12 tonn platina, 150 kg diamanter og muligens beinrestene fra Pekingmennesket (forhistoriske fossiler som stammer fra omkring mellom 500.000 og 800.000 år siden, og dermed høyst sannsynligvis kan være i slekt med deg).

Tre dager etter ble skipet skutt ned av den amerikanske ubåten Queenfish, da båten både var for tidlig ute og benyttet en annen rute enn den som var avtalt. I tillegg skal det tungt lastede skipet ha ligget så lavt i vannskorpa at det til forveksling lignet et krigsskip, en såkalt destroyer. Bare én av 2004 passasjerer overlevde, en mann som i følge legenden skal ha overlevd sitt tredje sunkne skip, hvert eneste av dem som eneste gjenlevende.

Enkelte mener at skipet muligens slettes ikke fraktet slike verdier, men heller plast og nikkel, men det er en del som tyder på at dette bare er et dekke.

For det første skal båten først ha blitt lastet opp med ris, før soldater kom til havneområdet, sperret det av og erstattet risen med hemmelig last. I tillegg skal benrestene etter Pekingmennesket sist ha blitt sett i Singapore omkring denne tiden, noe som underbygger at i hvert fall de var med.

Eventyreren Jon Lindbergh, sønn av Charles, skal sammen med astronaut Scott Carpenter ha søkt om tillatelse til å dykke etter båten og skatten, men dette ble avslått. De forsøkte å lete etter den, men ble jaget vekk av den kinesiske marine.

Av andre skatter som skal ha forsvunnet i krigens siste dager, er det såkalte «åttende under», de seks tonn tunge kammerdekorasjoner i gull og av rav som ble kalt Ravrommet, eller Ravkammeret. De ble laget til den prøyssiske prins Fredrik 1, men som sønnen Fredrik Vilhelm ga til Peter den store i 1716.

Tyskerne stjal det «tilbake» fra Leningrad i begynnelsen av krigen, og det ble flyttet til Köningsberg hvor det forsvant sporløst i januar 1945. Noen tror de ble plassert ombord flaggskipet Wilhelm Gusloff 30. januar 1945, som ble sunket av en russisk ubåt, mens andre hardnakkede teorier antyder at skatten ligger i bunnen av innsjøen Toplitzee i de østerrikske alper.

Her skal også store mengder falske engelske pund ha funnet veien, i tillegg til uante mengder med skatter. Flere eventyrere har dødd mens de har forsøkt å undersøke det utilgjengelige vannet med de veldige dypene.

Mange andre ting forsvant selvsagt også i løpet av krigsårene, og skattejegere har saumfart mellomeuropeiske alper, Sør-Amerika og havets bunn på jakt etter gull, penger og vanvittige kunstskatter, som disse fra Polen eller skattene samlet inn av Tokoyuki Yamashita i løpet av krigsårene.

Også tapende «finalist» i den amerikanske borgerkrigen, den såkalte konføderasjonen, skal ha gjemt unna gull mot slutten av krigen. Dette «konføderasjonsgullet» har sendt mang en eventyrjeger på skattejakt. Gullverdier for millioner skal ha blitt gjemt unna med tanke på å kunne finansiere en ny krig på et senere tidspunkt, eller bare for å fylle lommene på noen utvalgte få.

Den eneste som ble tatt med hendene nede i honningkrukka var imidlertid mannen som hadde vært ansvarlige for finansene det siste året, George Trenholm, som ble dømt for å ha forsøkt å underslå verdier for millioner.

«Nye verden»-plyndringer

Den kanskje mest berømte skjulte skatten i verden er selvsagt Aztekerskatten. Conquistadoren Hernan Cortés kom til aztekernes hovedstad Tenochtitlan i 1519 med 550 mann og ble tatt imot som en Gud, bokstavelig talt.

Aztekerne skal nemlig ha trodd at han faktisk var en Gud, rettere sagt Quetzalcoatl som ifølge profetien skulle ankomme over havet blek i huden og med skjegg.

Cortés var imidlertid en Gud av den gode, gamle skolen, da Gudene gjerne stjal fra mennesker og hadde egne agendaer. Cortés brukte nemlig gjestfriheten til å undersøke byen nærmere, og da spesielt de enorme skattene det mektige Aztekerenriket hadde tilegnet seg gjennom flere århundre.

Cortés slo seg sammen med aztekernes fiender fra Tlaxcala, og etter noen «uoverensstemmelser», deriblant en massakre av prominente aztekere i et tempel i mai og i effekt en husarrest av aztekernes leder Moctezuma, var det slutt på gjestfriheten 1. juli 1520.

Aztekerne, forsterket fra store deler av Mexico, gikk til angrep på den spanske militærstyrken som Cortés sakte men sikkert hadde bygd opp, og som nå var i ferd med å plyndre byen.

Conquistadorene ble massakrert da de forsøkte å rømme byen med enorme verdier, og likene fløyt i Texcocosjøen. Bare Cortés og en håndfull menn kom seg unna, og deler av skatten havnet på sjøbunnen. Da Cortés kom tilbake ett år senere for å ta grusom hevn, var aztekerne forberedt, og alle skattene var gjemt unna, sannsynligvis på bunnen av den samme Texcocosjøen.

Cortés fikk sin hevn, og endte Aztekernes rike og minimaliserte befolkningen på rekordtid, men skattene ble aldri funnet. Les mer om aztekerriket her.

Europeiske imperalister fortsatte imidlertid å utarme rikdommene fra Amerika i flere hundre år, og på starten av 1800-tallet brant det under føttene på spanske koloniherrer over hele kontinentet.

Den spanske visekongen i Lima mente det var best å sende de massive rikdommene ut av landet før de innfødte jagde dem på dør. Elleve skip ble lastet til randen med juveler, gullstatuer og andre skatter, og sendt i retning Mexico.

Kaptein på lederbåten Mary Deare var en William Thompson, som visekongen neppe kan ha gjort mye for å bakgrunnssjekke. Thompson var nemlig en relativt kjent, skruppelløs sjørøver. Vel ute på havet gjorde Thompson det han var vant til. Han kuttet over halsen på de peruanske vaktene og stakk av med gullet. Sjørøverne fant seg en øy, gjemte skatten, og bestemte seg for å ligge lavt en stund.

Imidlertid ble båten tatt til fange og mannskapet ble stilt for retten mistenkt for piratvirksomhet. Alle ble hengt med unntak av Thompson og styrmannen som i bytte for livet hadde gått med på å finne igjen skatten.

De to ledet spanjolene til Kokosøya utenfor kysten av Costa Rica, der de greide å rømme i jungelen. Skatten som i dag er anslått til å være verdt oppimot én milliard har aldri blitt funnet igjen, og siden den tid har minst 300 ekspedisjoner forsøkt, deriblant skuespilleren Errol Flynn og den britiske racerbilsjåføren Sir Malcolm Campbell.

Kaptein Svartskjegg

Den kanskje mest legendariske sjørøveren av dem alle het Edward Teach, men var best kjent som Blackbeard eller Svartskjegg (kjent blant annet fra siste «Pirates»-film). Han var kaptein ombord piratskipet Queen Annes Revenge i nesten tre år fra 1716 til han ble drept i november 1718.

Han hadde en relativt kort karriere som sjørøver, men var svært effektiv og ikke minst hadde han sansen for det dramatiske: Han hadde gjerne to våpen i hånda og han tvinnet hampbiter i skjegget og tente på for å virke mest mulig fryktinngytende.

Dette skal visst nok også ha hatt den ønskede effekten, historikere mener at han ikke drepte noen i løpet av sin karriere. Han trengte det rett og slett ikke.

Kaptein Svartskjegg ranet først og fremst skip på vei fra Amerika til Spania, fullastet med gull, sølv og edelstener, og i denne perioden var det mer enn nok å ta av. Da han ble sporet opp og drept av Kaptein Robert Maynard på HMS «Pearl» fant man ingen verdier, og utallige skattejegere har saumfart øyer, strender og huler i Karibia, Caymanøyene og i Virginia, USA - uten hell. Les mer her.

Historiske skatter

Til slutt skal vi nevne ytterligere to kjente skatter, nemlig Paktens Ark og Faraoenes gravkamre.

Førstnevnte er kjent gjennom blant annet Indiana Jones, og er et gullskrin som Moses skal ha bedt om få produsert til å oppbevare blant annet steintavlene med de ti bud. Dette er regnet som det mest hellige som finnes, og siste spor etter den stammer fra omtrent 607 år før Jesus skal ha blitt født.

Da invaderte babylonerne Jerusalem, der arken var oppbevart i Solomons tempel. Over en million mennesker ble drept og byen ble ødelagt. 70 år senere kom israelittene tilbake for å bygge opp igjen byen, men da var det ingen spor etter arken.

I dag tror man at den ble gjemt unna da babylonerne beleiret byen, og mulige gjemmesteder som er utpekt er Nebofjellet i Jordan (blant annet omtalt i det gamle testamentet), i Etopia eller i huler omkring Jerusalem.

Faraoenes tapte skatter er også omgitt med mange myter. Sett i forhold til Tutankhamons gravkammer, som var fylt med så mange skatter at det tok ti år å katalogisere det, burde en del av de mer prominente gravene ha inneholdt vanvittige skatter.

Mange av dem var imidlertid nærmest tomme, noe som ikke kunne bortforklares med småskalatjuverier. Enkelte historikere tror at prester som gjennomførte begravelsesseremonier i Kongenes dal hadde tilgang til de gamle gravkamrene, og fikk lov til å «gjenbruke» gravskatter.

En av dem, høypresten Herihor, skal ha opparbeidet seg stor makt mens Ramses XI regjerte, og han fikk blant annet kontroll over hvem som skulle ha ansvar for begravelsene sammen med sin svigersønn Piankh, noe som ga dem full kontroll og tilgang på de vanvittige verdiene.

Graven hans er aldri funnet, og mange tror at hemmeligheten bak de forsvunne skattene kan ligge begravd med ham, bokstavelig talt.