De største ballene

Rihanna
Oslo Spektrum
Utsolgt

- Who runs this city tonight?

Hvorfor dama gadd å spørre... Selvsagt var det 23 år gamle Rihanna selv, som styrte showet og byfolket denne søndagskvelden i Oslo. (Føkk fotball).

Fra start til slutt, noe som var nærmere to timer, hadde hun publikum i sin hule hånd - enten ved å gi folket hitsene de var ute etter, eller fordi hun rett og slett har så innmari stålkontroll, at det medfører ærefrykt å observere søtnosen i levende live.

Starten fyrte av med en forrykende versjon av Only Girl, ikledt en metallicblå, kort jakke - som raskt avkledt avslørte en todelt liten sak i fargesterke perler og stener. Og det å se dama er nesten like bra som å høre henne - til tider er det jo kroppen som topper heile driden, særlig når hun kjører i gang karibiske rytmer.

For Rihanna er i løpet av sine ganske så få karriereår blitt en merkevare av seg selv, og underholdningsverdien er like stor i så måte, som at hun synger tonestøtt når hun åpner kjeften og lar trillene strømme. For det er lov å påpeke at det er mye playback i støtte, og lydmuren som treffer deg i fleisen kan nesten ikke forsvares. (Hadde det ikke vært for at den overdøver jentehylene, som trolig har ødelagt mer enn ett par trommehinner i kveld. Sweet Lord!)

Og forstilingen er da også bygd opp rundt damens klesskifter, dansemooves og andre bevegelser - ufordekt vulgar sexyness - overdrysset med et antall hits som kan få oldis-artister til å rive av seg håret i misunnelse.

For hun pøser på med Disturbia, Shut Up And Drive og Man Down - før hun forsvinner av scenen til neste akt - klesskift og flere fottrinn Tina Turner i sine glansdager ville kjent igjen - og fortsetter trøkket med en smoking og dominakledt versjon av Prince-låta Darling Nikki, fulgt opp med S&M og Let Me Play - selvsagt iført lakk og lær og håndjern.

Det er dermed den kvinneglade partyjenta Rihanna som har overtatt scenen, og det er lov å flire av ironien over at Spektrum denne kvelden velger å kjøre alkoholfri servering «på grunn av alle de svært unge publikummerne og antallet barnefamilier», når hovedpersonen selv klår seg mer i skrittet enn en lusinfisert løsbikkje. (Selv om hun skal ha for at hun mot slutten forsøker å ufarliggjøre med putekrig mot sine mannlige dansere...).

For selv om hun sitter og er hakket unna å fingre seg selv på scenen, er det umulig å ikke få respekt for dama. Hun vet akkurat hva hun gjør og hun eier, samtidig som hun er blid som en sol og roper på Oslo-publikummet støtt og stadig - og får selvsagt hjerneskadene hyl til svar. Det er heller ikke tvil om at hun selv hører hjemme og stortrives på scenen, og leverer hvert sekund står der det folk kommer for å se og høre.

Det er Ludo-fargekledte dansere, det er skjermer både oppe og nede og på sidene, det er pausevideoer som viser øyeblikkets mest sexy kvinnelige artist på skjermen, det er rosa tanks, ballader med vind i hår og sitrongul chiffonkjole med slep, det er gullkorsett og det er korteste denimshorts og lange nakne ben.

Og hun avslutter selvsagt sekvensen med det innlaget stuntet, der hun velger ut en av jentene i salen, som legges på rygg, med popprinsessen på huk over seg. Den jenta har trolig ennå ikke landet etter å ha fått sitt livs opplevelse, der hun lå under Rihanna og hennes vrikkende hofter.

Midtveis dabber det bittelitt av låtmessig, men med Hate That You Love Me og California King Bed får hun frem allsangen, og Spektrum svaier av armer og taktfaste tramp. Det er kanskje her hun beviser best hvor trofaste fans hun har og hva hun selv kan levere. For de festkjappe radio-traverne er det ikke tvil om at folk har lært seg - på balladene viser hun også både stemmeprakt, kontroll og kontakt med fansen.

Loud-turneen har heller ikke glemt starten på karrieren - Pon De Replay går som pausemusikk, mens hun avslutter set-vant med Love The Way You Lie og partyvinneren Umbrella - sistnevnt til et rødt konfettiregn, en takk til Stargate-produsentene og lovnader om at hun kommer tilbake til Norge.