- De som blir boende har tatt sjansen på utryggheten

Onsdag fortalte Nettavisen om fylkeslederen i Sogn og Fjorande som har tatt til orde for å betale innbyggere for å flytte fra områder som er i rasutsatte områder. Bakgrunnen er blant annet situasjonen de 13 innbyggerne i Otterdal har havnet i, der det nå er et stort ønske om å bygge en rassikker tunnel til 230 millioner kroner som en erstatning til den ødelagte veien som går ut til den lille dalen.

Les også: Bør det brukes 230 mill. til tunnel for de 13 som bor her?

Stor uenighet

Saken har skapt stort engasjement blant Nettavisens lesere. Noen mener at det er komplett galskap, og påpeker at pengebruken ville tilsvare 18.000 milliarder kroner på veibygging på det sentrale østlandsområdet - omtrent seks ganger så mye som oljefondet. Andre mener at utbygging kan føre til vekst i området, tiltrekke seg flere innbyggere og potensielt gi mer turisme.

«Det fokuseres altfor ensidig på det lille antallet folk som bor "her og der" hver gang en bro eller tunnel skal bygges. Men man bør ta med turisme i regnestykket. Man regner turisme som fortsatt en stor næring, og de fleste turistene som kommer til Norge kommer p.g.a. naturen. Bygging av bruer og tunneler bør derfor også sees på som en investering i turistnæringen i Norge», mener Hallvard.

En konsekvens av pengemangel

Hovedpersonen selv, Frp-leder Frank Willy Djuvik, sier til Nettavisen at han føler seg litt misforstått.

- Så lenge det offentlige eier veiene, så er det også det offentlige ansvarlig for veiene og at de som ferdes på disse er trygge. Men når regjeringspartiene konsekvent stemmer ned Frps forslag om å øke midlene til rassikring, og dermed hindrer at en får sikret mange av disse veiene de neste 50-100 årene, så må det offentlige ta ansvaret for det, sier Djuvik til Nettavisen.

- Jeg har derfor tatt til orde for at det skal innføres en frivillig kompensasjonsordning, som gjør at disse innbyggerne kan velge å trygge seg selv og familiene sine ved å motta kompensasjon for å flytte. Det er selvsagt frivillig å eventuelt bli boende fram til det kanskje kommer rassikring om 50 år, sier han.

Ny vei til 30 millioner vil være like farlig som før

Han mener at Otterdalen er et litt spesielt eksempel, siden de nå ikke bare har en farlig vei - men at veien er ødelagt.

- Jeg har sagt at jeg ønsker å ha dette med i vurderingene vi som fylkespolitikere skal gjøre før vi konkluderer i saken. Å bygge opp veien som den var vil koste 30 millioner, og det kan hende vi klarer å finansiere det, eventuelt også med statlige midler. Men veien vil jo være like rasutsatt, og innbyggerne vil være like usikre som de var før 24. desember - før Dagmar slo til, sier Djuvik.

Vil ha en debatt om temaet

Han sier han uttaler seg på vegne av hele fylkespartiet, og at de ønsker å ta opp saken på partiets landsmøte senere i år.

- I hvilke situasjoner mener du det vil være aktuelt å bruke en slik ordning?

- Jeg har et ønske om å få en utredning om hvordan en slik ordning som jeg skisserer kan fungere, derfor har jeg ikke bare klare svar og ferdigtenkte tanker. Men jeg mener dette må gjøres gjeldende der det er snakk om liv og helse. Altså der det offentlige ikke har økonomi til å gi et tilfredsstillende sikkerhetsnivå på veiene, og at innbyggerne da får kompensert å faktisk ta valget med å flytte, sier Djuvik.

- Hvor omfattende kompensasjonsordninger mener du det vil være naturlig å gå etter?

- Hvor stort nivået skal være, må en ha en diskusjon på, og jeg har ikke tatt stilling til det. Men i de ytterliggående eksemplene snakker vi jo om utgifter på opp imot 20 millioner pr. innbygger, og da har man litt å gå på, påpeker han.

Kan ta pengene eller risikoen

Om personer velger å bli boende, på tross av et kompensasjonstilbud, mener han at de må ta konsekvensene av dette.

- De som velger å bli boende, har jo tatt et aktivt valg om at de tar sjansen på utryggheten, og at de er villig til å vente i 50 år. Det må også være lov å ta det valget, sier han.

Djuvik ønsker ikke å trekke noen konkret grense for hvor staten bør vurdere denne typen tiltak.

- Samfunnsøkonomi er komplekst, og det er ikke så enkelt som at der det bor under X-antall mennesker skal det ikke brukes mer enn X-antall kroner. I mange tilfeller kan det være viktige arbeidsplasser og/eller naturressurser i området - som bedrifter, vannkraft, hogstområder, turistattraksjoner og lignende - som også må tas med i regnestykket. Så her tror jeg ikke en kan lage en fasit, men at det finnes ordninger som også gir anledning til å ta individuelle og skjønnsmessige vurderinger, avslutter Djuvik.

Hva tenker du? Bør folk få bo der de ønsker, eller bør samfunnet i større grad avgjøre hvordan en best bruker ressursene? Ta diskusjonen under.