De proffe kriminelle

Alt er bare fryd og gammen. En vinterdag i 2002 ligger «Per» på sofaen i bofellesskapet der han bor. Han har tatt seg en dag fri fra jobben og har nettopp fyrt opp en joint. Fjernsynet viser formiddagsprogrammer. Det er lett underholdning for et lett tilslørt sinn.

Det hersker fred og ingen fare inntil de to dørene inn mot stua blir sparket opp og politiet stormer huset. Plutselig er alt kaos i kollektivet. Politibikkjene bjeffer, betjentene skriker. Selv skjønner Per ingenting der han blir ført inn i politibilen og kastet på glattcelle. I avhøret et par timer senere får han vite at noen har stjålet fem AG3-gevær fra Heimevernet. Hovedmannen, ifølge politiets teorier, er Per. Og selv om det til syvende og sist viste seg at han ikke hadde noe med tyveriet å gjøre, befant han seg definitivt i et miljø med potensial for slike handlinger. Et miljø litt vest for Oslo, der besteborgerne teller penger i store villaer og der ingen kunne tro at nokon kriminelle kunne bu. Et miljø som nå var i politiets søkelys, ikke helt uten grunn.

MØT «PER», «PÅL» og «Espen», tre barndomsvenner i slutten av 20-åra som - foruten å dele disse tre tåpelige pseudonymene - også deler en felles bakgrunn fra godt møblerte hjem litt vest for Oslos beste vest. Her er alle foreldre velstående, jobber mye og reiser ofte. Likevel, og kanskje nettopp derfor, har de klart å klekke ut det allmennheten vil kalle samfunnsfiendtlige egg. Følgende historie kan ikke sies å rette fingeren mot en spesiell faktor, men kan ses på som et klassisk lærebokeksempel på hva som kan skje dersom familieverdier erstattes med mye lommepenger og en barneoppdragelse man selv må besørge. I et samfunn der status er alfa og omega, lukker mor og far øynene for det de ikke vil se. Som Per sier:

- Vi gjorde det veldig bra på skolen, og vi hadde det veldig godt. I begynnelsen var foreldrene våre ekstremt naive, selv om de kanskje visste mye. Du vil jo tro det beste om ditt barn, og det tok lang tid før noe ble gjort.

Historien om barndomsvennene Per, Pål og Espen starter med dette bofellesskapet, der det alltid fantes et lager med amfetamin under senga og hasjrøyken lå tett oppunder taket. Det ble et samlingssted for de festglade, de smånarkomane og de kriminelle. Et naturlig utgangspunkt for en videre karriere innen krim. De ble biltyver, svindlere og dopdealere.

Nå, nesten ti år etter at politiet sparket inn dørene for første gang, møter MANN dem til en mimrestund over noen pils i Oslo sentrum.

FOR Å GJØRE en lang intro litt kortere kan man enkelt forklart si at denne historien, som alle andre gode historier, starter med en kvinne.

- Det begynte med at Espen ble sammen med «Helen» i 2001. Hun var noen år eldre, hadde lang fartstid med partydop, og hang med en relativt dårlig gjeng som begynte å frekventere kollektivet. Vi endte opp med å få masse god dop, sier Per.

- Det var mye ecstasy, kokain og hyppere. Og mengder med hasj. Og det begynte etter hvert å bli veldig dagligdags, sier Pål.

- Jeg hadde det bare gøy, egentlig. Jævlig kuult. Det var mye røyking og mye ecstasy. Det var vel et halvt år der vi kjørte på med E-er hele tiden, sier Espen.

Det kan minne om en helt vanlig dophistorie. Mye vil ha mer og grensene tøyes. Det blir mer og mer vanlig at det ligger poser med dop på bordet uten at noen synes det virker merkelig. Gutta blir brukt som prøvekaniner for den eldre garden da et nytt parti amfetamin har seilt inn over landegrensa og ingen har kontroll over hvem som kommer og går.

- Jeg ble jo helt avhengig av amfetamin, og det er klart det føkker deg opp. Du tror du har kontroll, men det har du ikke, sier Pål.

Kollektivet blir etter hvert et valfartssted for feststemte nachspielgjengere på leting etter noe som kan holde dem i gang et par timer til. AG3-episoden, og alle sporene etter dop som politiet fant under razziaen, har gjort dem oppmerksomme på trafikken inn og ut av bofellesskapet. Gutta blir ofte stoppet og spurt ut av sivilt politi, og etter hvert blir Espen, som har dealet dop i lengre tid, tatt med store mengder kokain på seg. Han ender omsider opp i fengsel for en liten periode.

OMTRENT SAMTIDIG får Pål seg jobb på et merkeverksted. Det blir hans skole i biltyveri og forsikringssvindel.

- Det var egentlig jævlig tilfeldig, sier Pål.

- Det var en kar som skulle kjøpe ny bil, men han hadde ikke penger, og ikke fikk han solgt den gamle heller. Jeg kom i kontakt med ham gjennom jobben, og breial som jeg var sa jeg at jeg sikkert kunne få den gamle bilen hans til å forsvinne. Det syntes han egentlig var en god idé.

Noen dager senere sitter Pål i «kundens» bil. Speedometeret viser 70 kilometer i timen idet bilen «mister» veigrepet og kjører rett i en fjellvegg. Fronten først.

- Det var egentlig en ryddig forsikringssvindel. Vi lånte bilen og vraket den. Blåste grønt på alkometeret og eieren fikk igjen ganske mye på forsikringen, sier Pål.

Men jobben på merkeverkstedet hadde flere fordeler. Tjuveriskadde biler som skulle kjøres frem og tilbake inne på verkstedet måtte ofte tjuvkobles dersom tenningslåsen var ødelagt. Pål studerer metodene for egen vinning. Da han omsider mister jobben på grunn av for mye unnasluntring som følge av et stadig mer ukontrollert dopmisbruk, sitter han igjen med kunnskap han får god bruk for hos mindre redelige verksteder. Et av dem har gjort det til sin spesialitet å skifte ut chassisnummer på biler.

- Vi hadde flere ulike kunder. Noen hadde for eksempel importert en bil fra utlandet med ordentlige papirer i behold, men ønsket kanskje å få tak en bedre versjon av bilen. Eksempelvis kunne det dreie seg om at en hadde en Audi 80, men ønsket seg en RS2. Da ble RS2-en stjålet og kjørt inn på verkstedet der vi byttet nummer på de to. Sånn får du en RS2 registrert som en lovlig Audi 80, sier Pål.

Han sier at sånt er vanskeligere å gjøre nå om dagen da chassisnumrene er skrevet overalt på ramma.

- Noen ganger fikk vi biler til å forsvinne på oppdrag. Da kunne jeg få en telefon der jeg fikk vite hvor bilen sto. Noen ganger hadde eieren lagt nøklene på forhjulet. Andre ganger måtte vi bryte oss inn.

Vi stjal også biler for å selge delene. Det går på en natt. Vi kjørte bilen inn i verkstedet, og gikk på med vinkelsliper. Skrudde ut motor og understell, og klippet opp karosseriet, sier Pål.

- Det er et jævla kick. Kjipt for mannen i gata, men han får jo alltids igjen på forsikringen. Og det var penger. Jeg var jo som oftest rusa, og tenkte ikke på konsekvensene.

TILBAKE TIL ESPEN. Etter sju lange måneder i fengsel er han ute igjen på gata og klar for forandring. Han reiser til Midt-Norge, der han etter hvert begynner å bygge opp et lite dopimperium. Espen har, som han sier, alltid hatt to liv: Fronten, der han har en vanlig jobb, og den litt mørkere skyggen. Og han har forretningsteft. Da han var yngre, spedde han på en smådealerinntekt ved å ta seg jobb i ulike butikker i den hensikt å svindle dem for penger.

- Det var en veldig enkel ting å få til, sier Espen.

- Jeg hadde mitt eget system. En gang tok jeg meg sommerjobb i to måneder og svindlet til meg 70 000 ved å stå i kassa. Dersom du ikke jobber der fast, men bare over en kort periode, kan du for eksempel la være å slå inn ting. Men du må holde track. Vite hva ting koster. Dersom folk ikke skal ha kvittering, er det jo egentlig bankers. Men det her er åtte år siden. Det er ikke sikkert det er like enkelt nå.

- Ble det aldri oppdaget noe?

- Nei. Når jeg gjør ting, planlegger jeg. Jeg hopper ikke inn i peisen og begynner å fyre opp. Da brenner du deg.

I Midt-Norge begynner Espen i det små. Han bosetter seg i et kollektiv og dealer på en mindre skala. Som lengre sørover er også dette kollektivet jevnlig frekventert av løse hunder og en og annen razziaglad politigjeng.

- Jeg ble tatt en gang med 70 gram hasj på meg. Men jeg er ganske god til å snakke for meg, og politimannen var egentlig jævlig kul, så jeg slapp varetekt. Politimannen sa jeg måtte forandre meg, slutte å henge med de folka jeg gjorde. Det hadde han helt rett i, så jeg sendte alle småfolka til helvete og tok på en måte steget opp. Slik inspirerte han meg til å komme opp på elitenivå, sier Espen.

- Jeg fant ut at jeg ikke kunne kjøre halvveis. Det blir bare tull. Enten må du gå skikkelig inn for det, eller så må du holde deg helt unna. Og det er veldig lett å tjene penger på den måten hvis du har en hjerne som tenker slik. Jeg kaller det kreativ tenkning. Andre kaller det kriminell tenkning.

I løpet av en treårsperiode bygget han seg opp et lite imperium som i hovedsak baserte seg på å selge hasj, samt noe kokain. På ett tidspunkt hadde han fire middelstore byer for seg selv. Det var lukrativ business.

- Det var ikke noe tull. Jeg hadde en kontakt i Holland som jeg kjøpte 30 klosser av (en kloss er en kilo, red.anm.) om gangen. De kom til Norge, slik at jeg ikke hadde noe ansvar for den biten. Og så hadde jeg to-tre personer under meg. Jeg brukte damer, vettu. Søte damer. Mot slutten rørte jeg jo aldri tingene selv. Da var det bare en person under som jeg forholdt meg til.

- Det er veldig mafiaaktig?

- Ja, men det som skjer på film er ikke vanskelig å få til i virkeligheten. Det er bare å vifte med pengene, så gjør folk ganske mye for deg. Jeg solgte bare klosser, og skulle ha penger i forkant. Det var jeg streng på. Når klossene er solgt, tenker du ikke mer over det. Du vet ikke hvem som selger femmere (fem gram, red.anm.) på gatenivå. Det er de som blir tatt hver dag med fem gram på seg og får 3000 i bot. Jeg har gjort det selv, jeg. Stått i Oslo da jeg var 17-18 år, så jeg vet hva det innebærer. Men du må flytte på deg hvis du skal opp. Du kan ikke stå der i ti år, sier Espen.

- Men kan alle komme seg opp?

- Nei, selvfølgelig ikke. Jeg vet om folk som har stått der i årevis. De kommer seg ikke opp fordi de snorter kokain hele dagen og røyker halvparten av det de skal selge, for å opprettholde en viss orden i hodet sitt siden de er stressa. Det er så mye rus. Det ødelegger alt. Et imperium faller ikke på grunn av snuten. Det klarer du å velte selv. Jeg har gjort det mange ganger. I periodene når du er på toppen begynner du kanskje å feste litt, og plutselig er du ute å kjøre. Da er det enkelt å falle. Så må du bygge deg opp igjen, sier Espen og forteller om tap og svinn som vanskelig lar seg dekke av forsikringen.

- Det er viktig å gi seg mens leken er god. Jeg har mistet mye. Penger og klosser. En gang mistet jeg 25 klosser. Jeg hadde kjøpt 30 og solgt unna fem. Resten ble funnet av en fyr i skogen. Da var jeg stressa, men du lærer av det.

- Hvor mye penger var det snakk om?

- Jeg betalte 500.000 for 30 klosser. Og jeg solgte en kloss for 45.

- Du levde godt?

- Dritgodt. Det er hardt å jobbe for én lønning nå. Men det er bedre, det. Nå synes jeg bare det virker som stress å holde på slik jeg gjorde.

GUTTA FORTELLER om sine kriminelle bragder med en viss form for glød i stemmen. Som om de har vært igjennom et helvete og overlevd. I dag er de alle i normal jobb eller i studier, og det verste som kan sies er at de røyker en joint i ny og ne.

Per var den som kastet inn håndkleet først og flyttet ut av landet. Pål jobbet lenge på verkstedet, og tok et kjøreoppdrag for de litt eldre gutta i ny og ne.

- Det hendte seg at de eldre gutta ringte og sa at man kunne få 10 000 for å kjøre en pakke fra et sted til et annet. Og du turde jo ikke se hva som var i den bagen. Ikke hadde du lyst, heller. Jo mindre du vet, jo bedre er det, sier Pål.

Han ga seg mer eller mindre etter at han ble tauet inn med greie mengder dop fra en fest, og foreldrene endelig kom på banen. De ga ham et valg: Avrusning eller husarrest.

Espen holdt derimot på noen år til. Han sier han tok en titt på livet sitt og «våknet opp». Men ikke før han hadde nok penger. Det er et par år siden nå.

- Hva skjedde med pengene?

- Jeg har noe eiendom i utlandet. En av eiendommene er på fem mål med strandlinje, og der har jeg planlagt å bygge et hotell. Arkitekttegningene er ferdig, men jeg har ikke fått gjort en dritt ennå.

- Men har du penger til å bygge?

- Jeg stoppet jo av en grunn. Nok er nok.

- Men du blir ikke nødt til å svare for deg hvor de pengene kommer fra?

- Det er ingen som vet at jeg har dem. Penga står ikke på meg. Jeg eier ingenting. Du må ikke eie noe, det er bare materielle ting. Det er bare tull, sier Espen.

Historiene om Per, Pål og Espen er ikke unike på andre måter enn at de faktisk har klart seg. Det finnes flere som dem på solsiden av Norge. Ikke alle er like heldige.

- Fem-seks av dem som var et par kull over oss er døde i dag, sier Espen.

- De var mye verre enn oss. De begynte jo etter hvert på heroin, sier Pål.

- Mitt råd til tenåringsforeldre som kommer herfra er å sende dem vekk når de er seksten. Det er ikke kødd, altså, sier Espen.

Han sier han skuffet familien sin to ganger. De gangene han satt inne.

- Et dopraid på ti år som både bruker og selger, holder. Det er ikke alle som overlever det. Plutselig er det noen som skal skyte deg, eller tyste på deg. Men det er jo merkelig. I en vanlig jobb nå blir man på en måte nedgradert.

- Du har et behov for å være på toppen.

- Ja. Det er et behov jeg alltid har hatt. Å komme herfra er en spesiell feeling.

AVSLUTNINGSVIS fortelles en historie som ikke nødvendigvis lar seg flettes inn på en intelligent måte i denne teksten, men som likevel bør med. Dette er en historie som Espen hevder er sann, men som vanskelig lar seg etterprøve: For åtte år siden er Espen i Oslo sammen med en kompis for å kjøpe inn ti gram kokain til eget forbruk. Mens de står der og venter, ringer telefonen til kompisen. Det er mannen med varene. Han sier: «Hva enn dere gjør, ikke få panikk.»

«Nei vel», tenker gutta, men fryser til da de ser en politibil komme rundt hjørnet. Bilen kjører sakte opp mot gutta. Ruta på passasjersiden rulles ned, der sitter dealeren og handelen gjennomføres. Hvem som faktisk kjørte er det ingen som vet, men han hadde uniform.