De lever i total isolasjon

Andaman-øyene tilhører India, men er en avsidesliggende øygruppe med lang avstand til naboer som Burma, Thailand og Indonesia. Øyene er befolket av en rekke øygrupper, en av dem er Negritos-folket, kortvokste, svarte mennesker som en gang i tiden har kommet hit med båter fra Afrika.

Alle Negritos-stammene er i dag ”siviliserte” – det vil si de tar del i det moderne samfunnet som indiske styresmakter administrerer. Med ett unntak: Den lille Jarawa-stammen lever i total isolasjon.

Den franske fotografen Olivier Blaise dro ut for å finne dem.

Utsatt for grusomheter

Det er ikke rart Jarawa-folket har valgt isolasjonen. Deres erfaring med omverden er stort sett befengt med grusomheter. Kinesiske og malayiske pirater har i århundrer kommet til øyene for å ta slaver. Britene koloniserte øyene i 1854, og brakte med seg sivilisasjonens svøper: Alkohol, sykdommer og rovdrift på naturressursene. Under 2. verdenskrig bombet Japan øyene.

Ikke rart Negritos-folket utviklet et dypt hat mot alle fremmede. Men med tiden har altså de fleste stammene blandet seg med hinuder, malayere og adndre øyeboere. Med unntak Jarawa’ene. Mydighetene respekterer deres ønske om å leve i fred, og har sperret av et ?? stort jungelområde på vestsiden av den sydligste Andaman-øya.

All ferdsel her er forbudt. Loven håndheves av det lokale politiet – og av Jarawa’enes piler.

Ventet i tre dager

Fotograf Olivier Blaise valgte å dra sjøveien.

– Jeg hyret inn to lokale fiskere, som motvillig gikk med på å kjøre meg til strendene der man antar Jarawa-stammen holder til. I tre dager cruiset vi frem og tilbake i den stekende solen, lastet med bananer, kokosnøtter og diverse tøystykker som var ment som gaver. Vi holdt på å gi opp da det til slutt dukket opp tre unge, korte menn på stranda. De svømte ut til oss, og la i seg av kokosnøtter og bananer. De viste ingen tegn til fientlighet, men verken fiskerne eller jeg forstod et ord av hva de sa.

Ingen kjenner språket

Antropologer har gjennom årene studert Negritoenes språk og kultur, men ingen kjenner til Jarawa’ene. Språket deres er totalt ukjent for omverden, vi vet ikke engang hva de kaller seg selv.

– Neste dag tok vi sjansen på å gå i land, selv om fiskerne var tvilende. De frykter Jarawa’ene, som er kjent for å drepe alle inntrengere. Mange nysgjerrige hoder kikket ut av jungelen, og de nærmet seg raskt. Heldigvis var de ikke fientlig innstilt mot oss, de var bare utrolig nysgjerrige på meg. Særlig kroppen min. De var veldig fascinert av den hvite huden, tok på meg overalt, og særlig kvinnene fniste og lo mens de undersøkte anatomien min. De var opptatt av kroppshårene mine, for mennene i denne stammen var helt hårløse på kroppen.

Lever som i steinalderen

Olivier Blaise følte han fikk kommunisert at han kom i fred, og at han ikke ville dem noe vondt.

– Kvinnene gikk rundt mer eller mindre nakne. De likte de røde tøystykkene jeg hadde med, og pyntet seg med dem. De smilte og lo, og badet i det varme vannet. Jarawa-folket virket glade og lykkelige.

Blaise fikk også et innblikk i fangstmetodene:

– De hadde noen primitive nett som de både fanget fisk med, og samlet frukt i. Det var svært facinerende å studere dem, dette er mennesker som lever omtrent som rasen gjorde i steinalderen.

Fikk det travelt

Jarawa’ene lot seg villig fotografere, men syntes fotoapparatet var en merkelig dings. Etter tre dager ville imidlertid fiskerne som hadde fraktet Blaise forlate stedet.

– De mente de hadde sett en ung gutt komme tilbake etter å ha vært borte en stund, det var en av de tre som møtte oss første dagen. De fryktet at gutten hadde vært inne i jungelen og varslet en stammehøvding. De ga meg et ultimatum: Bli med tilbake straks, eller bli igjen alene. Da var det ikke særlig vanskelig å velge.

Da har du herved fått et dristig reisetips: Ta flyet til Andaman-øyene, finn en lokal fisker og betal ham rikelig for å skysse deg til Jarawa-folkets strender. Se etter nakne kvinner med røde skaut på hodet – de er sannsynligvis vennligstilte.