- De kaller meg verstingen

Enda en kveld med uro i kroppen. Adrenalinet pumper tungt under den lyse luggen, skaper en uimotståelig spenningstrang. Lommeboka er dessuten litt slunken, og han liker ikke å låne penger av kompiser. På med skurkefjeset. Ut å plyndre. Instinktet peker vestover mot rikmannstrakter.

Det er lenge siden Marius oppdaget at de færreste huseiere setter på alarmen når de selv er hjemme. Og at folk flest er slappe med å låse alt av dører og vinduer. Den utbredte falske tryggheten er hans stadige gullgruve.

Han trenger ikke lete lenge for å finne en åpen dør. Marius piler inn, rapper alt han kommer over av verdier i stua, drar av gårde med den flotte bilen på gårdsplassen. Tilbake til hybelen for å parkere tjuvgodset. Bilen etterlater han helt nord i Oslo.

Nå er han ustoppelig. Skaffer seg kjapt en ny bil, søker seg fram til en ny enebolig i stjelerus. Grei skuring. Fortsetter gjennom hele natta i Oslo vest og Bærum. På morgenkvisten låser han opp en sidedør på en villa og venter til folket har dratt på jobb. Plutselig har han en hel arbeidsdag til å ”støvsuge” huset. Oppi bager og sekker havner alt som kan omsettes enkelt, fra PC’er til smykker.

Da berserkdøgnet rundes av, har Marius besøkt sju hus og gjort fire bileiere til busspassasjerer. Selv har han aldri hatt førerkort.

Søndag kveld 3. oktober 2010: Vålerenga-patrioten Marius spenner seg av nerver der han sitter klistret foran en storskjerm på puben ”Sidesporet” på Oslo S. Det er gullkamp på Lerkendal og ’Enga leder. Alt er toppers for den unge mannen som hadde sonet ferdig sin fjerde dom i slutten av mars.

Brått blir det helsvart. En politimann med narkohund glir inn i lokalet. Marius vet at han er sjanseløs. Han har 56 gram amfetamin i lomma. Bikkja kan lukte det på en mils avstand. I samme øyeblikk som håndjernene klikkes på, utligner Rosenborg.

Omflakkende liv

Den veltrente, sjarmerende, tilsynelatende kjernesunne 23-åringen som sitter foran meg i Oslo fengsel, har nådd en topp. Det kunne og burde vært i idrettssammenheng. Men virkeligheten er mye grimmere enn som så. Marius topper Oslopolitiets VIC-gruppes liste over gjenggangere med høyest kriminalitetsfrekvens.

De siste fem årene er han blitt dømt for over 100 forhold. Han er verstingen blant alle VIC’er (Very Important Criminal). Hyperkriminelle som følges tett.

”Man venner seg til alt,” sier Marius om å være tilbake på en celle 22 timer i døgnet. Den rykende ferske dommen lyder på seks måneders portforbud.

Historien hans – sann og brutal – er dessverre ikke unik blant vinningsforbrytere. De første, vaklende år i et rushjem, etter hvert skjøvet mellom barnehjem og fosterhjem, alt for tidlig småvoksen og selvstendig og i hissig opprør. Flyttet 22 ganger på 23 år. Hvor kommer han egentlig fra? Han er ikke sikker sjøl. Men har de sterkeste røttene i Moss.

Klassens klovn. Tavlefrykt. Konsentrasjon på vidvanke. Mobbeoffer. Hevnet seg som 12-åring med å bryte seg inn på skolen og stjele kasseklassa. Hærverk i nabolaget. Eksperimenterte med blå valium og en halvliter vodka. Bare hurtig pumping gjorde at han kunne fortsette med å erte på seg politiet og ta beina fatt. Gutten måtte ha spenning.

Men ingen tenkte på at guttens atferd kanskje ble overstyrt av fire bokstaver – ADHD. Først 20 år gammel ble han utredet. Da var han for lengst yrkeskriminell.

”Hvis jeg ikke får sove en natt og ADHD’en slår inn, må jeg ut å rappe biler eller gjøre innbrudd,” smetter Marius inn.

Den første dommen fikk han som 18-åring. Bare et kvarter etter at han ranet en bensinstasjon i Østfold uten hette, hvilte han den rastløse rumpa si i baksetet på en politibil. Samtidig var han i besittelse av en halv kilo hasj. Åtte måneder ubetinget og åtte måneder betinget fengsel... sa dommeren.

Helt rabagast

Da han begynte aktivt med innbrudd i boliger – og snart havnet på VIC-lista som en av de yngste – peilet han inn Oslo vest og Bærum. Der var det garantert mye penger og flotte biler. Han stjal jo ikke hva som helst, må vite.

”Skal jeg først stjele en bil, rapper jeg en jeg har drømt om å kjøre. Tok en Porsche Cayenne, en bil til to millioner, i Holmenkollen. Hentet en kompis i Gausdal og dro av gårde mot Frankrike. Ordentlig rabagasttur. Vi stjal bensin hele veien, og kjøpte litt hasj i Amsterdam. Ble stoppet i Nederland i 180 km/t, viste fram førerkortet til eieren og slapp med en advarsel. Senere, da jeg stusset borti autovernet og ødela dekket, rappet vi en ny bil på en gård og suste mot spansegrensa etter et par innbrudd. Men vi slapp ikke inn uten pass. Da gikk vi ned på kaia, stjal en båt og kjørte rundt grensa. Deretter tog til Barcelona. Kompisen min, som var meldt savnet, ble hentet av konsulatet. Jeg traff en amerikaner og lærte å selge aksjer som ikke fantes. Etter et par måneder dro jeg hjem for å feire jul. Da begynte jeg med innbrudd igjen.”

I 2007 – samme år som han brøt seg inn hos en politimann og rasket med seg mannens ID-kort – stirret han på en tiltalebeslutning som brukte hele alfabetet flere ganger. For 70 straffbare forhold fikk han ett år og fem måneders fengsel.

”De siste fem årene har jeg sonet over tre år, og det betyr at jeg har gjort utrolig mye ugagn på utrolig kort tid. Politiet regner for øvrig med at en vinningskriminell blir dømt for en tredjedel av det han faktisk gjør.”

Drivkraften, forteller Marius, var som oftest å få penger til festing.

”Gå på byen og bruke tredve tusen. Leie en limousin, la det flyte av kokain og sprit, vise fram pengene, dra damer. Jeg hadde en usympatisk periode fra 18 til 20. En gjeng av oss dro innimellom på byen for å banke opp tilfeldige folk. Det man kaller umotivert vold. Husker den deilige følelsen av å ha overtaket. Banket også opp alle som hadde mobbet meg tidligere. Og hevnet kompiser i trøbbel. Kastet meg på et tog til Lillehammer med batong i lomma for å redde en kompis i nød. Har en viss rettferdighetssans”

Hvor farlig er denne kampsportkyndige gutten på innbruddstoktene sine?

”Jeg har aldri hatt vold som mål. Våknet noen og ropte hei, så stakk jeg. I april 2008 våknet en huseier på Rælingen, kom ned og hoppet på meg. Jeg la ham i gulvet og fløy. Ble tatt av politiet rett etterpå. Men jeg oppdaget tidlig at folk flest sover tyngst mellom ett og fire om natta, og jeg vet hvor de fleste soverom er i de forskjellige hus. For meg er det likevel ekstra spenning ved at folk er hjemme når jeg romsterer.”

Han legger kjapt til: ”Ran er ikke min greie. Selv om jeg har vært inne på tanken. Men det føles verre å oppsøke folk og se frykten i øynene deres.

Dømt sammen med mor

Marius påstår at han ikke har noen stoffproblemer, selv om han har brukt hasj regelmessig. Men salg av narkotika har vært en innbringende ”bigreie”.

”Det er en utrolig pengegevinst i knark. En hekto amfetamin kunne jeg tjene 20 000-30 000 kroner på. En hekto hasj ga 10 000 netto. I en periode solgte jeg 300-400 gram hasj i uka. Blir mye penger av sånt. Før jeg sonet første gangen, hadde jeg ikke de beste kontakter innen knark. Men plutselig ble jeg kjent med større kvanta og en stor kundekrets. Fengselet er en krimskole.”

Men i frihet fortsatte innbruddene på løpende bånd. I 2008 ble han dømt sammen med sin stefar og biologiske mor. Marius og stefaren opererte individuelt på hver sin kant, mens moren sto for salget av tjuvgodset. Igjen lød dommen på ett år og fem måneders fengsel.

Knapt ute av fengselsporten var det samme gamle visa. Nye innbrudd, biltyverier på rekke og rad, ny dom. Et drøyt halvår uten fangenummer, før han blir stoppet av norske tollere med danske steroider i bagasjen. Så scorer Rosenborg og narkohunden bjeffer. Tilbake på gratis kost og losji. For dermed å bli avslørt med innsmuglede steroider i fengselet.

Blir han aldri lei og deppa av å sitte inne?

”Oppveksten min har gjort at fengsel ikke er noen straff. Det gir meg en pause fra all dritten. Jeg kan trene godt, og får nye venner og kontakter. Da jeg var yngre, var det bare tøft.”

Marius og hans like tilhører ikke de farligste kriminelle – men utvilsomt de mest irriterende. Han mener selv at han burde vært stemplet VAC – Very Active Criminal.

Men innser han at han er en plageånd som samfunnet må bremse og helst stoppe?

”Jeg skjønner godt at politiet må gjøre noe med oss VIC’er. Og de følger oss veldig nøye. Står jeg i nærheten av en stjålet sykkel, kan jeg bli satt i varetekt. Min erfaring med VIC-prosjektet er kjappe og relativt korte dommer. Faktisk for korte til å få skikkelig hjelp til å komme på rett kjøl. Uansett er fengsel i Norge en betalt ferie. Alle yrker har en risiko. Min er fengsel.”

Et normalt liv – er det mulig for en ung mann med nesten bare kriminelle venner? Som alltid har vært tiltrukket av det ”farlige miljøet”; raske penger, spenning.

Marius har grepet fatt i noen halmstrå. Han har fått en liten søster som han ønsker å være et forbilde for, og han står foran en seksårig idrettslig utdannelse for å bli personlig trener. For første gang tenker han på et hederlig liv, sier han.

De blå øynene hans blir innbitte. ”Jeg håper jeg greier å holde meg på rett side av loven heretter. Men det blir tøft.”