De forandret verden
Plateprodusentene har alltid vært viktig for musikken - i mange tilfeller like viktig eller viktigere enn musikeren. I begynnelsen var plateprodusentene ansatt av plateselskapet. De drev veiledning av artistene og hadde det overordnede ansvaret for innspillingen, miksingen og masteringen av opptakene.
Innføringen av magnetbåndsteknologien for opptak på midten av femtitallet endret prosessene og de økonomiske rammene for musikkinnspillinger. Å spille inn ei skive ble enklere og billigere, og uavhengige innspillingsstudioer dukket opp i de større metropolene. Disse kunne bli leid på timebasis dersom du hadde penger til det. Her holdt også de «uavhengige» plateprodusentene til. Disse ble fort det viktigste leddet mellom artist og plateselskap, og i tillegg til det overordnede ansvaret for innspillingsprosessen utøvet de også en mer omfattende forretningsrolle. Produsentene tegnet kontrakter og ga plateselskapene lisenser på det ferdige produktet til trykking, markedsføring og salg. Naturlig nok ledet dette til større «kunstnerisk makt» hos produsentene. De var ofte med i utvelgelsen av låter og arrangement, og i mange tilfeller bidro de til låtskrivingen.
Når du sitter foran dataen på gutterommet i og bedriver ulovlig nedlastning - selvsagt ikke fordi du ikke gidder å betale for skivene - men i protest mot at «bransjen rævkjører artistene» (Jepp, du er så samvittighetsfull så): Husk at kvalifiserte fagfolk i stor grad koster. Uten Sam Phillips – ingen Elvis Presley. Uten George Martin – ingen The Beatles.
Her er ti av de viktigste plateprodusentene opp gjennom tidene:
(Ps. Denne saken er på ingen måte betalt av «bransjen»).
Sam Phillips
I 1950 åpnet Samuel Cornelius Phillips sitt Memphis Recording Service. Phillips hadde vært DJ i en radiokanal i Muscle Shoals, Alabama, og var inspirert av kanalens profil som var åpen for å spille både «svart» og «hvit» musikk.
Phillips var det han selv omtalte som en «struggeling cat» for musikken som de fleste hvite ikke turte å ta i på begynnelsen av 50-tallet. I 1951 sto han bak spakene da Jackie Brenston and his Delta Cats spilte inn «Rocket 88» – låten som av mange anses å være den første i kategorien «rock 'n' roll». Året etter grunnla han Sun Records og fram til 1954 produserte han flere svarte bluesartister. Blant annet lagde B.B. King og Howlin' Wolf sine første skiver i Memphis Recording Service.
I 1954 var Phillips på utkikk etter noen som kunne spille en blanding av blues og boggie-woogie - noe han trodde ville bli populært blant hvit ungdom. Elvis Presley entered the building og i løpet av en dag hadde de «That's All Right (Mama)» på tape.
I årene som fulgte fungerte Memphis Recording Service og Sun Records med produsent Sam Phillips i førersetet som et springbrett for vordende storheter som Johnny Cash, Jerry Lee Lewis, Carl Perkins og Roy Orbison.
I 1986 var Phillips blant de første som fikk plass i Rock and Roll Hall of Fame. Han døde i 30. juli 2003 og har alltid ment at Howlin' Wolf var hans største oppdagelse. Elvis var den nest største.
Phil Spector
«Eksentrisk», «genial» og «gal» er tre ord hyppig brukt om Phil Spector. Produsenten, musikeren og låtskriveren fikk han sin første listetopp med gruppa The Teddy Bears da han var 18 år gammel. 21 år gammel dannet han Philles Records og ble med det den yngste selvstendige plateutgiveren i USA.
Produksjonsmessig er Spector mest kjent for produksjonsteknikken han utviklet på 60-tallet og som han kalte Wall of Sound som. Den berømte «lydmuren» består av et fortettet lydbilde i mange lag, noe som ga en svært virkningsfull og dramatisk effekt på 1960-tallets lydutstyr. Han er også arkitekten bak de mange suksessfulle jentegruppene som The Ronettes og The Crystals som han produserte og delvis skrev låtene til. På 70-tallet produserte han blant annet The Beatles' «Let it Be», men på 80- og 90-tallet var han mer eller mindre lydløs. Spector ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1989.
Like kjent som Spectors mange #1-hits er hans mildt sagt eksentriske oppførsel. Han sliter med paranoia, er en ekstremt kontrollerende og har selv uttalt at han har «indre demoner». Leonard Cohen, John Lennon og The Ramones har alle blitt truet med pistol i studio.
3. februar 2003 trykket han også på avtrekkeren og drepte skuespillerinnen Lana Clarkson, og i april i år ble han funnet skyldig i forsettlig drap.
George Martin
George Martin var en dyktig pianist og utdannet seg som musiker på Guildhall School of Music and Drama. Som sjef for EMI's datterselskap Parlophone Records ble han kontaktet av ei gruppe fra Liverpool. The Beatles hadde fått avslag fra flere plateselskap, og Martin var heller ikke overbevist, men han likte vokalen til John Lennon og Paul McCartney.
11. september 1962 spilte de inn «Love Me Do» og november samme år laget de «Please Please Me» - opprinnelig en ballade som Martin insisterte på at de skulle speede opp. Den siste låten nådde 2. plass på de britiske listene og med det var Beatles i gang.
Til tross for at The Beatles og Martin kranglet like mye som de samarbeidet forble han The Beatles' faste produsent på alle skivene foruten om én. Derav er han blitt kalt «Det femte Beatle» og ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1999.
Martin Birch
Martin Birch var blant de fremste britiske produsentene da «The New Wave Of British Heavy Metal» skøyt fart på slutten av 70-tallet. Han var som husprodusenten å regne til 70- og 80-tallets metallstorheter som Iron Maiden, Deep Purple og Whitsnake. Birch pensjonerte seg i 1992.
Rick Rubin
MTV kalte ham den viktigste produsenten de siste 20 år, og i 2007 var han på Time Magazines liste over de 100 mest innflytelsesrike personene i verden.
Rick Rubin vokste opp på Long Island, New York og dannet Def Jam Records da han gikk siste året på High School. På universitetet startet han punkbandet Hose, som nødvendigvis ble Def Jams første utgivelse, men mot midten av 80-tallet ble han mer og mer fascinert av NYs hip hop scene, og innlemmet artistpromotøren Russell Simmons i Def Jam.
I 1984, mens Rubin fortsatt var student, slapp Def Jams sin første «ordentlige» skive; LL Cool J sin «I need a beat», og med det ble en hvit middelklasse forstadsgutt ansvarlig for å få den svarte undergrunnsrappen opp i dagen. Senere signerte han Public Enemy, Run DMC og Beasty Boys.
I 1988 skilte Simmons og Rubin lag. Rubin flyttet til Los Angeles og dannet Def America som han signerte metalband som Slayer, Danzig, Masters of Reality og Wolfsbane på. Samtidig fortsatte han å jobbe med flere NY-rapperne. I gjorde han navnet til Def America om til American Recordings fordi slangordet «Def» hadde blitt stuerent.
Produksjonsstilen til Rick Rubin er å «strippe ned» lydbildet, og kjøre på med nærmest umikset vokal og rene instrumenter. Han er sagt å få mer ærlige og engasjerende utførelser ut av artistene enn andre produsenter.
I tillegg til å få hiphopen opp i lyset, og å definere den tyngre metallsounden, har han et rykte på seg for å blåse liv i døende og glemte artister. Johnny Cash var uønsket hos de fleste andre selskap før Rubin fikk ham på beina igjen. Det samme gjelder Tom Petty, Neil Diamond og til en viss grad Metallica, hvis «Death Magnetic» er produsert av den viktigste produsenten de siste 20 åra.
Brendan O'Brien
På slutten av 70-tallet spilte og skrev amerikaneren Brendan O'Brien med mange ulike band før han begynte å jobbe i studio med lokale Atlanta-band som Indigo Girls og The Downtown Executives. Karrieren hans skøyt imidlertid først fart med debutalbumet til The Black Crowes som han, I tillegg til å spille bass på, sto oppført som ingeniør. På begynnelsen av 90-tallet flyttet han til Los Angeles og begynte å jobbe i Geffen hvor han produserte band som Stone Temple Pilots og Pearl Jam.
Det tok ikke lang tid før han skapte seg et navn, og snart ble han visepresident I Epic Records. O'Brien har stått bak flere av de store «grunge»-skivene på midten av 90-tallet. Han har vunnet to Grammy-priser og 13 av skivene han har produsert har nådd første plass på den amerikanske Billboard-lista. Andre artister verdt å nevne er Bruce Springsteen, AC/DC og Mastadon.
Joe Meek
Allerede som liten gutt var briten Robert George Meek interessert i elektronikk og performance art, og begynte som radioteknikker for et produksjonsselskap som produserte program for Radio Luxembourg. I 1960 dannet han og en partner Triumph Records, men på grunn av Meeks manglende evne til å samarbeide gikk selskapet ad dundas. Meek grunnla dermed produksjonsselskapet RGM Sound Ltd. og brukte sitt eget hjem som studio. Det gjorde ham til Englands første uavhengige produsent.
Til tross for at han ikke kunne å spille et eneste instrument hadde han et enormt talent for å skrive og produsere låter. I løpet av sitt korte liv jobbet han på 254 singler hvorav 45 av dem ble topp 40 hits. I studio var han en pioner når det kom til bruken av dubbing, mikrofoner og compressorer. Han var den første produsenten til å fysisk separere instrumentene under innspillingen, og var aldri redd for å manipulerer instrumentlydene. I motsetning til andre produsenter var han opptatt av den «riktige» lyden fremfor den fengende låten.
Gjennom hele den korte karrieren opprettholdt Meek integriteten. Han takket nei til et samarbeid med den unge David Bowie. Heller ikke Rod Steward eller The Beatles ville han jobbe med. Sistnevnte fikk avslag fordi de var «just another bunch of noise, copying other people's music.».
Som mange andre genier var Meek splitter pine gal. Han var besatt av tanken på det okkulte, og plasserte mikrofoner på kirkegårder for å fange lyder fra gravene. Han hevdet at den avdøde Buddy Holly snakket til ham i drømmene sine, og slet med en økende paranoia. Blant annet mente han Decca Records hadde plassert mikrofoner på kontoret hans for å stjele ideer, og anklaget Phil Spector for å gjøre det samme. Det at han var homofil, noe som var ulovlig i England på den tiden, hjalp ikke på forfølgelsesvannvidet. Alt i alt hindret det ham i å jobbe noe særlig, og da pengene tok slutt skøyt han både huseieren sin og seg selv. Det skjedde 3. februar 1967, åtte år på dagen etter at Buddy Holly døde. Joe Meek ble 37 år gammel.
Dr. Dre
Dr. Dre aka Andre Romelle Young var først og fremst en fremførende gangstermusiker før han ble den ledende gangsterprodusenten. Med bakgrunn fra hiphopensembler som Niggaz With Attitude er han blitt viktig figur i rapmiljøet både som soloartist og produsent, og er blant de best betalte i yrket.
I 1991 startet han Death Row Records sammen med Suge Knight og fikk sitt store gjennombrudd som produsent med Snoop Dogg's «Doggystyle» i 1993. Det ble den første debutskiva til å debutere på første plass på den amerikanske billboardlista. I 1996 grunnla han også plateselskapet Aftermath Entertainment.
I løpet av 2000-tallet har han konsentrert seg om produsentrollen og har jobbet med flere av de virkelig store innen sjangeren, deriblant Eminem, 50 Cent og Jay-Z. Han har også fått kreditten for å popularisere rapmusikkstilen West Coast G-funk som kjennetegnes ved bruken av synth og seige, tunge beats.
Produksjonsmessig prøver han i motsetning til mange andre rapprodusenter å unngå å sample direkte fra andre artister, men bruker heller studiomusikere som spiller det han eventuelt hadde ønsket å sample. Han er kjent for å presse musikerne til å yte sitt aller ytterste, og angivelig skal mange samarbeid ha gått i vasken på grunn av at Dr. Dres perfeksjonisme ikke nødvendigvis er forenlig med mange av gangsternes oppblåste egoer.
Bob Rock
Den kanadiske musikeren og produsenten Robert Jens Rock er kanskje mest kjent for sitt samarbeid med Metallica og Mötley Crüe. Rock er blitt nominert til JUNO-Awards - som tilsvarer norske Spellemann ¬- 17 ganger i ulike kategorier, og vunnet flere ganger. Blant annet har han tatt hjem prisen for «Producer of the year».
Rocks samarbeid med Metallica begynte i 1991 etter at metallheltene hadde blitt imponert av hans arbeid på Mötley Crües album «Dr. Feelgood». Samarbeidet førte til det kommersielle og suksessfulle «Black Album» og varte fram til «St. Anger» i 2003. Da hadde fansen fått nok. 20.000 signerte en på en underskriftskampanje på nettet hvor de ba Metallica dumpe Rock som produsent. De hevdet han hadde for dårlig innvirkning på bandet. Metallica gjorde som fansen ville, og huket tak i Rick Rubin på sin siste skive.
Rock ble innlemmet i det kanadiske «Rock and Roll Hall of Fame» i 2007.
Stargate
Nordmennene Tor Erik Hermansen and Mikkel S. Eriksen begynte å samarbeide under navnet Stargate i 1997 og jobber innenfor sjangerne R&B, pop og hip hop. I 2006 ble de et navn i USA da de skrev og produserte Billboardhitten «So Sick» for Ne-Yo. Året etter lå de som nummer en på billboardlista I ti uker sammenhengende med «Irreplaceable» skrevet for og fremført av Beyoncé Knowles. Etter å ha produsert en lang rekke hitsingler ble de kåret til Best Hitmakers i Rolling Stone magazines «Best of Rock 2008», og I 2009 ble de nominert I intet mindre enn 10 kategorier under den amerikanske Grammy Awards.