De dødsdømtes siste ord
USAs dødsdømte bruker livets siste sekunder forskjellig. Mange angrer. Noen banner. Og enkelte lurer på hva som skjedde med spagettien.
– Ønsker De å si noen siste ord? spurte fengselsdirektøren like før henrettelsen av Thomas Grasso i Oklahoma.
– Jeg fikk ikke spagettiringer, jeg fikk spagetti. Jeg vil at pressen skal vite det, svarte Grasso.
Grasso, som hadde ranet og kvalt en gammel kvinne med juletrebelysningen på selveste julaften, tenkte ikke så mye på tilgivelse eller anger like før han skulle dø. Han tenkte på mat.
Grassos skuffelse over sitt siste måltid på jorden er en klassiker for de mange som trosser ubehaget og lar seg fascinere av de dødsdømtes siste timer. Pågangen til fengslene er så stor at stater som Texas, Arizona og California har opprettet egne nettsider som serverer detaljene rundt henrettelsene. Siste måltid. Siste ord. Makabert? Ja. Gode besøkstall? Ja.
– Kiss my ass!
Dødsdømte som sier og gjør noe uventet får stor oppmerksomhet.
Som Texas-mannen Stanley Baker i 2002. Han gjorde lite riktig i livet. Heller ikke slutten fikk han helt til.
– Jeg er lei meg for det jeg gjorde med Mr. Peters. Det er alt, sa Baker. Men mannen han hadde drept het Walters.
– Jeg har bare en ting å si, direktør. Flytt deg og hold kjeft! var den klare meldingen fra Monty Delk samme sted samme år.
John Wayne Gacy ble henrettet i 1994 for voldtekt og drap på 33 unge gutter i Chicago-området. Om han angret i sin siste stund? Neppe, ifølge hans siste erklæring:
– Kiss my ass!
Den varianten er for øvrig brukt av flere.
En fin dag å dø
Men de fleste snakker fornuft når tiden er inne. Godt forberedte erklæringer ytres fra dødens benk. De har to minutter på seg.
Majoriteten av de dødsdømte benytter sin siste sjanse til å be om tilgivelse fra ofrenes familier og til å takke sine nærmeste for støtte og kjærlighet.
– Vær en bedre person enn meg, hvisket William Smith til vitnene.
– Det var ikke før jeg ble buret inn og fikk se avisen – hans ansikt og smil; først da forsto jeg at jeg hadde drept en god mann, sa Johnathan Moore i Texas i 2007.
Alle har hatt god tid til å planlegge sine siste ord. De som blir henrettet i USA, har i gjennomsnitt sittet 10 år på «Death Row» og mange har tilsynelatende innfunnet seg med sin skjebne.
– Mine siste ord vil være hoka hey, det er en fin dag å dø, sa Clarence Ray Allen da han lå på den operasjonsbord-lignende giftbenken i 2006.
Napoleon Beazley ble henrettet i Huntsville-fengselet i Texas i 2002 fordi han skjøt en mann under et bilran. Hans siste minutter ga et sterkt innblikk i hva mange år med usikkerheten og angeren på Death Row kan gjøre med et menneske.
– Mine handlinger var avskyelige. Jeg var fra vettet. Men den personen som begikk den handlingen, er ikke lenger her. Jeg er trist og skuffet over det som skjer. Jeg er skuffet over at et system som er laget for å bevare det som er rettferdig, kan være så likt min skammelige handling. I dag forteller vi verden at det ikke finnes en andre sjanse. I dag forteller vi våre barn at dreping er riktig, sa Beazley.
Hans syn deles av mange i USA, men fortsatt er det populært med dødsstraff. Meningsmålinger viser at over 60 prosent støtter ordningen – et flertall sier også at de foretrekker dødsstraff for forbryterne selv om alternativet er fengsel på livstid uten mulighet til løslatelse.
Siden dødsstraffen ble gjeninnført i USA i 1976, er 1231 mennesker henrettet. Så langt i år er tallet 43.
– Idioter!
Motstandernes viktigste argument har alltid vært risikoen for at uskyldige blir henrettet. Siden 1992 har minst 15 dødsdømte i USA blitt frikjent og løslatt på grunn av nye DNA-bevis. Det viser at rettssystemet gjør feil. Uskyldige drepes. Ingen vet hvor mange.
Sikkert er det i hvert fall at mange bruker sine siste sekunder på å gjenta sin uskyld.
– Jeg vil bare si at folkene som jobber med sakene våre, spesielt appellene, er noen store idioter. Saken min viser det. Ok, let's go, sa David Jay Brown under sin henrettelse i Oklahoma.
– Jeg er uskyldig. Jeg har blitt forfulgt og plaget i 12 år for noe jeg ikke gjorde, sa den dømte drapsmannen Cameron Willingham. Deretter vendte han ansiktet mot ekskona som satt på vitnebenken og ropte «håper du råtner i helvete!» helt til giften gjorde sitt.
Myndighetene hevder de dømte dør på en verdig måte. Først søvn, så giften som stanser hjertet.
– Jeg føler det nå. Det blir som å gå ut på narkotika, fortalte James Colburn fra dødsbenken i Texas.
Og det går raskt. William Powell ble henrettet i North Carolina. Han startet på 99 og telte høyt nedover. Han kom til 95.
De fleste føler nok mye av den samme resignasjon som Frederick McWilliams. Han sa adjø til sine nærmeste og ventet på den dødelige giften med ordene:
– Det er en hel del jeg ville si og en hel del jeg trodde jeg skulle si – men i grunnen er det vel ikke så mye jeg skulle ha sagt.
Flere berømte siste ord:
– Somebody needs to kill my trial attorney
George Harris, henrettet i Missouri i 2000
– How about this for a headline for tomorrow's paper? French fries.
James French, elektrisk stol i 1966
– I'd rather be fishing
Jimmy Glass, elektrisk stol i 1987