Dansk mageplask i Italia

Sommerbryllup i Italia - Danmark, 2012. Regi: Susanne Bier. Med: Trine Dyrholm, Pierce Brosnan, Kim Bodnia, Paprika Steen, Sebastian Jessen, Molly Egelind, m.fl.

Frisøren Ida (Trine Dyrholm) er gift med Leif (Kim Bodnia) og hun gleder seg til å feire at hun har muligens overvunnet brystkreft med datterens bryllup i vakre Italia. Rett før avreise oppdager hun at Leif er utro med blondinen fra regnskap og Ida får en stor utfordring med å holde fasaden oppe for resten av filmen. På flyplassen møter hun den kjekke enkemannen Philip (Pierce Brosnan) som har håndtert sin kones bortgang med å jobbe døgnet rundt med sitt vellykkede grønnsaksfirma. Kjemien dem i mellom er ikke akkurat umiddelbar, så overraskelsen blir desto større når det kommer fram at det er Philips sønn Patrick (Sebastian Jessen) som er Idas datter fremtidige ektemann. Det som følger er dramatikk, hemmeligheter som kommer fram i lyset og en stormende forelskelse mellom Ida og Philip.

«Sommerbryllup i Italia» starter fint med Trine Dyrholms skjøre portrettering av den snille, men litt godtroende Ida. Dessverre mister man mye av interessen for karakteren med en gang hun forflytter seg til Italia og Trine Dyrholms innsats blir alvorlig svekket av det tynne manuset. Kim Bodnia er filmens klovn med rollen som Leif og står for filmens beste øyeblikk av ren humor. Litt uvant er det fortsatt når man ser Bodnia i slike roller, men det fungerer ganske bra. Han er ikke like mye med i filmen som man skulle ønske, noe som drar ned opplevelsen. Pierce Brosnan gjør en helt grei jobb som den kalde og noe bitre Philip, men det er total mangel på sjansetagning fra Brosnans side. Vi har sett ham i denne type rolle utallige ganger før.

Ikke minst, har vi også sett denne filmen mange, mange ganger før. Handlingen er forutsigbar hele veien gjennom og det er ingen uventede vendinger. Man ser dem komme i god tid før de skjer. Karakterene er ensidige og stereotypiske. Noe som hadde vært greit i denne filmsjangeren, hadde det ikke vært for den platte og til tider pinlige dialogen. Handlingen rundt de to unge menneskene som skal gifte seg blir behandlet på en meget lett måte og selv om det er her mulighetene for dramatikk ligger, flyter det hele ut i kjedelig melodrama.

Det er kompetent håndverk på den tekniske biten av filmen, noe som virkelig gjør at det blir ekstra tydelig hvor lite arbeid det er blitt gjort i forhold til handlingen og manus. Filmen er visuelt vakker, det skal Bier ha ros for. Til tross for en latterlig repetiv bruk av landskapsbilder og bybilder, er scenene fra den italienske naturen et av filmens sterkeste kort.

Muligens har regissør Susanne Bier, som også er kreditert for historien, lagt hele ansvaret over på skuespillerne for at resultatet skulle bli så sterk som såpass erfarne skuespillere kan få til. Et forståelig forsøk, men det blir ikke jackpot denne gangen.

Hvis du elsker lette, romantiske dramakomedier uten substans og originalitet, så gjerne se «Sommerbryllup i Italia». Vi som forventer og trenger noe mer fra filmene vi ser, kan godt bli hjemme denne gangen.