Dansende penis og karatedildo

(SIDE2:)«Brüno» - USA, 2009. Regi: Larry Charles. Med: Sacha Baron Cohen, Gustaf Hammarsten.

Aldersgrense: 15 år.

Sacha Baron Cohen hadde stor suksess med «Borat» i 2006. Nå er han tilbake med sin nyeste figur: Den homofile reporteren Brüno fra Østerrike, kjent fra «The Ali G Show».

Etter å ha ødelagt et moteshow i Milano, flykter Brüno fra Europa til Los Angeles. Her har han planer om å bli berømt. Men hvordan skal han klare det?

Filmen laget i dokumentarisk form, på samme måte som «Borat». Som publikummer lurer man ofte på om menneskene rundt Brüno er skuespillere eller om de blir lurt til å tro at det er sant. Og ofte er det trolig det siste. Uansett blir dette til tider veldig morsomt.

Scenen hvor Brüno forteller et talkshow-publikum at han har byttet til seg en afrikansk baby mot en iPod, er festlig. Det er også morsomt å følge reporteren i samtale med en prest som skal gjøre ham hetero, i et intervju med Paula Abdul hvor de sitter på meksikanske hagearbeidere og i et forsøk på å skape verdensfred. Og aller morsomst er musikkvideoen han har laget med stjerner som Elton John, Sting og Bono.

Men selv om mange av scenene fungerer, så bruker Cohen altfor ofte billige triks som kanskje får pubertetsgutter til å le, men som for et voksent publikum bare blir pinlig.

Noen drøye sexscener i en film bør alle tåle. Og mange vil synes det er morsomt å se Brünos ville sexliv i åpningsscenen. Her snakker vi ikke bare homsesex - vi snakker ergometersykkel tilkoblet en dildo og det som verre er.

Problemet er at disse sexvitsene bare fortsetter i det uendelige. Scener som allerede er morsomme, ødelegges av at det alltid blandes inn en penis, en dildo eller annen snakk om sex. Det blir rett og slett så altfor mye av det gode - eller vonde. Hadde han droppet halvparten av disse sexvitsene, ville filmen blitt langt mer underholdende, og han ville lettere vekket folk oppmerksomhet med sitt satiriske blikk på fordommer.

Vi har sett nakenhet og sex i spillefilmer på kino før, og vi blir ikke lenger sjokkert over å se det - noe det kan virke som om Cohen prøver å oppnå. Kanskje amerikanske moralister oppfatter det annerledes, men nordmenn vil neppe la seg provosere over homsesex og peniser.

Et annet problem med filmen, er at karakteren Brüno ikke er spesielt interessant. Han er riktig nok ikke en figur det er meningen å la seg sjarmere av, men han burde likevel fanget publikums interesse. Den figuren som presenteres får man nærmest et likegyldig forhold til, og det er ikke sunt for en film.

Syns du det er hysterisk morsomt å se en penis som danser og dildoer som brukes i karateøving, vil du trolig like filmen. Også publikummere uten interesse for sexvitser, vil kunne finne små lyspunkter gjennom filmen, selv om sexvitsene blir for mange. Men rødmet du deg gjennom «American Pie», bør du holde deg langt unna «Brüno».