Da Signes venninne ba om én ting, kunne de ikke lenger være venner

Nylig skjedde det noe i Signe Svendsens liv som hun ikke hadde regnet med ville skje. 

Hun gikk gjennom et brudd - med en venn, vel å merke. Og det satte i gang en masse tanker inni henne.

- Det er et sånt merkelig begrep, som jeg ikke vet om man egentlig snakker så mye om. Men det er veldig sterkt for dem som opplever det, og det tror jeg mange gjør i mindre eller større grad. Noen brudd fader bare ut, mens man går og savner hverandre i smug. Men det er ulykkelig situasjon, sier den danske artisten og låtskriveren.

Signe og venninnen hadde fulgt hverandre i tiår og gjennom forskjellige kapitler av deres liv. De har sett hverandre bli til de menneskene de er i dag - men en dag var det plutselig slutt.

- Det er en av de vennene som er mitt livsvitne. Hun har vært med helt fra videregående. Så tapet er stort. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på hva jeg mener eller hva jeg føler er riktig. Det kan godt føles som hjertesorg og jeg kan fremdeles godt tenke «å, som jeg gjerne skulle snakke med henne om dette akkurat nå».

Men det oppstod en splittelse i relasjonen som ble for vanskelig å løse - og til slutt fylte den for mye mellom de to venninnene fra videregående.

Brevvenner

I videregående-tiden var de to i de samme kretsene og hadde det veldig fint med hverandre. Men da Signe ble ferdig på videregående, dro venninnen på soloreise rundt i New Zealand, Australia og Asia.

- Jeg var tilsynelatende den eneste som skrev til henne jevnlig. Den gangen sendte man luftpost på lyseblått papir, som jeg sendte til en postboks der hvor hun var. Så tok det kanskje tre uker før jeg fikk et brev tilbake.

Det var i løpet av den reisen at forholdet deres virkelig festet seg. Venninnen forsto at hun betydde mye for Signe og omvendt. På tvers av hav utviklet deres bånd seg og ble sterkere.

- Så kom hun tilbake til Danmark, og jeg fikk henne til å flytte til København. 

Nå var de endelig nær hverandre igjen og var klare til å gå ut i ungdomslivet med hverandre i hendene. De sto nøyaktig samme sted: Verden lå åpen for deres føtter, og de så på den fra samme perspektiv.

En grense for ærlighet

I Signes etter-rasjonalisering har det gått opp for henne at de hadde nådd et punkt hvor de forsto verden så forskjellig at det kom i veien for vennskapet.

- Det er som om når man er ung og lærer hverandre å kjenne, så har man en tendens til å lage en form for usynlig kontrakt mellom seg. Vi kommer fra det samme, og vi ser verden slik; dette er bra, dette er dårlig.

Men plutselig oppdaget Signe at det var et punkt hvor de så helt forskjellig på tingene. Én ting er å ha forskjellige politiske holdninger, men her handlet det om noe mer eksistensielt - om hvordan man oppfører seg i relasjoner.

- Det oppsto en konflikt, en lengre konflikt, som hun hadde involvert meg i. Jeg hadde en innvending mot henne, som jeg egentlig syntes jeg hadde dekning for å si. Men hun syntes jeg skulle «backe off», og jeg forsto ikke hva min rolle da skulle være. Kanskje ville hun gjerne at jeg skulle være der, men bare ikke være kritisk?

Da venninnen ba Signe om å ta et skritt tilbake og la være å blande seg, sa Signe at hvis hun måtte det, så kunne hun ikke være hennes venn lenger.

- Jeg har tenkt mye over det i etterkant, hvor mye vi egentlig kan gå inn og forsøke å endre på hverandre. Selvfølgelig skal det være en grense for hvor mye vi kan si til hverandre: «Jeg synes ikke du tenker riktig om dette». I nyere vennskap synes jeg at jeg kan merke at det går hit og ikke lenger, men i de dype vennskapene er det viktig for meg at man varsomt og omsorgsfullt kan si ting til hverandre helt ærlig. Og være sitt autentiske jeg overfor hverandre.

Radiosilence

De to venninnene hadde en forskjellig oppfatning av hva man kunne tillate seg å si til den andre - og siden da har det vært stillhet.

- Det handler jo også mye om hvordan du gjør det, og der tror jeg også at jeg har vært for klønete i forhold til denne relasjonen og gått for hardt til verks. Fordi min forståelse av kontrakten var at dette kunne vi godt gjøre.

Og den forståelsen står Signe ved. Det er viktig for henne at hun kan si alt til sine nære venner, og at man kan klare seg gjennom også de vanskelige tingene. Bare man gjør det med kjærlighet.

- Vi har begge to snakket med våre felles venner om det. Og jeg forstår på dem at hun også savner meg. Vi har ikke hatt direkte kontakt. Jeg tror vi begge to er veldig redde for å ende opp i en situasjon hvor vi skal oppleve det igjen. Vi gjør oss i hvert fall ikke sårbare og rekker hånden ut til hverandre akkurat nå.

Forskjellene har blitt for tydelige. Så selv om Signe håper at de begge vil utvikle seg og møtes et sted hvor de igjen er enige eller kan være i uenigheten, så er hun for redd for å oppleve et slikt brudd igjen til å rekke ut til sin tidligere venninne.

- Jeg tror også at jeg har kommet frem til at jeg godt kan lengte etter å ha henne i mitt liv, uten at det betyr at vi skal være venner akkurat nå.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.