Da norske sjørøvere herjet
Sjørøveri er langt fra nytt, og nordmenn har spilt sin rolle i piratvirksomheten – på så vel ofrenes som kaprernes side.
En søndags formiddag var hele menigheten samlet i kirken, andektig lyttende til prestens ord, da kirkedøren ble revet opp, og Halte Johannes styrtet inn gjennom korgangen og fektet med krykken mot prekestolen.
– Engelskmannen er i Prestøsundet! skrek han.
Det ble full forvirring i kirken: Alle stormet ut og skyndte seg hjem for å redde hva som reddes kunne.
Fortellingen er fra en bok om det gamle Farsund på sørlandskysten, og Halte Johannes var en byoriginal og vaktpost ved en varde på en høyde bak kirken. Skildringen er fra tiden under Napoleonskrigene 1807-14, da Norge-Danmark ble dratt inn i storkrigen mellom Frankrike og England – men på Napoleons side.
Krigen førte for øvrig noe uventet til Norges første skritt mot en selvstendig nasjon i 1814, med Eidsvollsforsamlingen og en egen grunnlov, selv om unionen med Sverige varte i mange tiår.
Nå var Halte Johannes varsel denne gang falsk alarm. Men hendinger som denne var nær dagligdagse, og frykten for de britiske orlogsskipenes herjinger var stor. Men nordmennene tok etter hvert til mottiltak. En armada av små, men kraftig bevæpnede kanonsjalupper gikk til angrep på engelskmennene. De drev bort orlogsskip, men kapret først og fremst hundrevis av fiendtlige handelsfartøyer, såkalte priser. Disse ble solgt med last på auksjoner, og inntekten gjorde mange lokale kapereiere til mangemillionærer i dagens penger.
Norske tradisjoner
Om vi ser bort fra vikingenes strandhugg og plyndringer, var ikke sjørøveri ukjent i Norge på 1200-tallet. Adelsmannen Alv Erlingsson, en nær slektning av hertug Skule, drev hyppige kapringer av hanseatiske skip fra sin borg Isegran ved Glommas munning.
Han gjorde også danske farvann utrygge med sine pirattokt sørover. Under en dansk-norsk krig i 1284 prøvde han å få i stand et opprør, men mislyktes, og måtte flykte til Sverige. I 1290 tok danskene ham til fange ved Helsingborg. De lemlestet ham før de henrettet ham samme år. 100 år senere opptrådte en norsk konge som sjørøver.
Tyskfødte Erik av Pommern ble i 1397 kronet til konge over Norge, Danmark og Sverige. Men under en mislykket krig med nordtyske bystater ble han i 1436 fordrevet til øya Gotland, som i flere tiår var et veritabelt sjørøverrede.
Her hadde de såkalte fetaljebrødrene slått seg ned – for å bringe livsviktige forsyninger til det beleirede folket i Stockholm.
Fetalje var i Østersjø-byene et ord for matvarer og andre nødvendigheter – fra brennevin til ammunisjon. Brødrene hadde godt utrustede skip fra Rostock, og ga seg ut på lengre plyndringstokter. De brente ned Bergen i 1393, og plyndret siden byen flere ganger etter at den var gjenoppbygd. Bergen var den gang en av Skandinavias rikeste byer.
Slavetid
Norske handelsskip var tidlig ettertraktede som transportmidler for trelast og fødevarer, også til land som Spania og Italia. Men i Middelhavet gjorde piratene fra Barbaresk-statene – dagens Libya, Algerie, Tunis og Marokko – forholdene farlige.
En million hvite europeere, derav kanskje 5000 skandinaviske sjøfolk, ble tatt om bord i kaprede fartøyer og solgt som slaver. De nordafrikanske sjørøverne, muslimer fra det osmanske riket, herjet for øvrig også i nordeuropeiske farvann, helt opp til Island.
Kaprerproblemet i Middelhavet ble så stort at den norskdanske kong Frederik den 4. i 1715 opprettet en egen slavekasse i København for å kunne kjøpe dansk-norske mannskaper fri. Mange kom derfor hjem etter kanskje 2-3 års fangenskap på 1700-tallet. Piratstatene anvendte i mange år galeier, som ble rodd av slaver, som satt med fotlenker i stinkende fartøyer.
Senere brukte piratene erobrede handelsfartøyer, med slaver som mannskaper. De muslimske landene hevdet at de hadde rett til å oppbringe utenlandske fartøyer fordi de ikke betalte toll for å gå inn eller ut av Middelhavet.
Napoleonskrigen
Nevnte kong Frederik den 4. vedtok i 1710 den første forordning om kapere og kaperfart. Fra nå av kunne borgermestrene i fem av de største norske havnebyene utstede kaperbrev, som ga kaperfartøyene lov til å erobre fiendtlige priser, føre dem til land og selge dem på auksjon.
Dette ble sett på som en lovlig form for krigføring under Den store nordiske krig. Fra 1710 til 1713 ble 21 skip, de fleste svenske malmskip, bordet og brakt inn til Kristiansand, hvor en priserett tok stilling til lovligheten av kapringen og den videre skjebne til skip, last og mannskaper.
Men den norske kaperfarten skjøt for alvor fart 100 år senere under Napoleonskrigene fra 1807 til 1814, da Danmark- Norge, ganske mot sin vilje ble tvunget til krig mot sin eldste handelspartner Storbritannia. 16. august 1807 dro en engelsk flåteavdeling i dypeste hemmelighet på et tokt.
Mannskapene trodde først de skulle til Portugal, men i stedet dro de til København, og angrep byen med bomber og raketter av tropper landsatt på Sjælland. Deretter ranet de til seg den dansk-norske handelsflåten som krigsbytte. Hensikten var å forhindre at denne flåten skulle komme under Napoleons kommando. Seksti skip ble tatt, og Danmark-Norge måtte erklære krig mot Storbritannia.
Kaperfarten
Nå gikk engelske krigsskip inn ved Lindesnes, og truet skipsfarten langs hele kysten, hvor flåten bare hadde to linjeskip, en brigg og en liten kanonflotilje til å forsvare hele den langstrakte norskekysten.
I september 1807 ankom tre engelske krigsskip Flekkerøya vest for Kristiansand for å ta det norske orlogsskipet Prinds Christian Fredrik. Trusler om et bombardement førte ikke fram, og kaptein Robert Stopford trakk seg tilbake – men først etter å ha bortført mat, kveg og folk fra øya.
Det gamle Fredriksholm fort ble også sprengt i lufta. Nordmennenes raseri var til å ta og føle på. I denne atmosfære ble den betydelige kaperfarten i det sørlige Norge til. Bare i Kristiansand ble 70 kaperfartøyer utrustet, mange finansiert av byens kjøpmenn og redere. I løpet av krigsårene ble totalt 450 skip kapret og ført inn til norske havner, 300 av dem til Kristiansand.
Ikke bare britiske skip, men også skip fra andre land som førte last til eller fra Storbritannia ble kapret. I Kristiansand måtte priseretten avgjøre om kapringen var lovlig, og i så fall var det en god prise. Størst kaperaktivitet var det i Farsundtrakten, hvor særlig uthavnene Loshavn og Eikvåg deltok aktivt. Kaperbåtene var av høyst ulike størrelse – med fra en til 10 kanoner.
Når de gikk mot en prise, avfyres først et varselskudd. Hvis prisen ikke la bi, siktet det neste skuddet seg inn mot fartøyets rigg, og kapermannskapet bordet prisen.
Folkehelter
Slike mannskaper kunne bestå av bondegutter, sjøfolk, yngre loser og ellers alle som ville være med. En kaperbåt var altså en privat, væpnet båt, hvor kapteinen hadde fått utstedt et kaperbrev, som i teorien skulle hindre at han og mannskapet kunne unngå å bli dømt som rettsløse sjørøvere, om de skulle bli tatt av fienden.
Men de som ble tatt, havnet oftest i prisonen – jevnfør Terje Vigens skjebne – som oftest besto prisonene i England av gamle, kondemnerte orlogsfartøyer, omgjort til rå, fuktige fangehull.
Noen få døde i prisonen, men under kapringer og kamphandlinger skal bare én mann ha satt livet til – han ble drept i riggen på Den veivisende Paquet, som kom i kamp med britiske orlogsfartøyer og siden ble oppbrakt av dem. Kapteinen, Knut Ellingsen, ble en av tidens store folkehelter.
En annen legendarisk kaper het Veiviseren, fra Loshavntrakter. Til dette området utenfor Farsund ble det oppbrakt 37 priser, og Veiviseren hadde Norgesrekorden med 23 priser på sin kappe alene. Både kaptein Ellingsen og to av Veiviserens kapteiner ble Dannebrogsmenn – det vil si at ble tildelt den høythengende danske Dannebrogsordenen for sin innsats mot britene. Farsund har siden 1996 markedsført seg som kaperbyen, med en årlig festival og fremføring av Kaperspillet. Festivalen tiltrekker seg flere tusen tilskuere.